- Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
De siste tre årene har vi snakket med mange redaktører som
mener det ville vært mest ryddig om podkasten Tut & Mediekjør var
redaktørstyrt. På den måten kan vi bli stilt presseetisk til ansvar dersom noen
av aktørene vi omtaler mener vi bryter Vær varsom-plakaten (VVP). Mange
redaktører gratulerte oss derfor i forrige uke med det de kalte «en god
løsning».
For lytterne våre spiller det ikke så stor rolle, men vi
syntes det ga mening å få en redaktør. Spesielt i vårt meta-univers, der vi
ofte kritiserer mediene for presseetiske overtramp. Da er det vel rett og
rimelig at vi også må svare for samme plakat, og kan klages inn til pressens
eget klageorgan, Pressens Faglige Utvalg (PFU).
Motivasjonen til fagbladet Journalisten var en annen. Ingen
andre podkaster eller redaksjoner driver med fast mediekritikk (redaktøren
skrev allerede om dette i 2021). Et samarbeid med oss kunne både være en
måte å få en podkast i porteføljen, og å dekke journalistikk og presseetikk
bredere.
Styret i Journalisten ba derfor redaktøren helt konkret
utforske et samarbeid med Tut & Mediekjør. I forrige uke ble det kjent at
vi hadde fått Roger Aarli-Grøndalen som redaktør. Trodde vi.
Det viste seg at Aarli-Grøndalen ikke hadde informert styret
sitt om dette før det ble sendt ut en pressemelding. Det var, som
han selv skriver, klønete. Det hadde kanskje gått greit dersom styret i
Journalisten fortsatt så på dette som en god ide. Men deler av styret er byttet
ut siden han fikk beskjed om å søke samarbeid. Nå er styret av en annen
oppfatning, og mener samarbeidet kan
være i strid med NJs politikk.
Fair. Noen ganger går det litt for fort.
Så kom Dagbladets redaktør på banen, med
en kritisk kommentar i alle kanaler (Kampanje, Medier24, Journalisten og
egen avis).
Dagbladets redaktør peker på noen viktige prinsipielle sider
ved at Journalistens redaktør tar redaktøransvaret for et produkt drevet av
personer som ikke jobber som journalister til vanlig, og som kan ha
kommersielle bindinger. Det er ikke unaturlig eller overraskende at det stilles
spørsmål ved dette, særlig fordi redaktører og journalister ofte har en
spesiell mistro til alt arbeid fra PR-
og kommunikasjonsfolk, som om det handler om å motarbeide de frie mediene. Det
stemmer nemlig ikke.
Det finnes mange programledere i redaktørstyrte medier med
sterke kommersielle bindinger, men de driver ikke med mediekritikk. I Schibsted
finner vi Sigrid Bonde Tusvik, Vegard Harm og Linnea Myhre for å nevne noen som
tjener godt ved siden av sin rolle i redaktørstyrte podkaster (Podme). I NRK
leder Håkon Haugsbø P2-sendinger, og flere av deres store profiler leder populære
programmer samtidig som de driver egen, kommersiell virksomhet på siden. Spaltister
og innleide ekspertkommentatorer lever parallelle liv med egen business og
redaktørstyrte tekster som blir publisert i noen av Norges største og mest
leste aviser. Men grensen går altså ved at PR-rådgivere lager redaktørstyrt
podkast.
Vi har 100 prosent åpne kundelister. Noen bistår vi med det
meste, som krisekommunikasjon, internkommunikasjon, forretningsstrategi,
kommunikasjonsstrategi og markedsføring. Andre har leid oss inn for å lede en
konferanse eller en debatt. Men siden åpenheten må være 100 prosent, står alle
aktive kunder på kundelisten og historiske kunder fås på forespørsel.
Podkasten Tut & Mediekjør har mange faste, engasjerte
lyttere. «Vanlige folk», som skriver til oss at de gjennom vår infotainment
lærer om hvordan mediene jobber – ting de ikke engang visste de var interessert
i. Men også journalister og redaktører, som velvillig stiller opp for å
fortelle om hvordan journalistikken blir til, om hvordan de vant Skup-prisen og
for å svare på spørsmål om presseetikk. Det er hyggelig, og motiverende. I
tillegg til mediekritikk, ser vi på det som en opplysningsjobb vi mener mediene
selv forsømmer.
Paradokset med at to kommunikasjonsrådgivere gjør denne
jobben er blitt påpekt flere ganger. Likevel, på tross av at det i VVP-punkt
1.4 står at «Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys
på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle», finnes det ikke
noe fast program eller spalte i mediene som løser denne oppgaven godt ut mot
publikum.
Det var heller ingen medier som gikk grundig inn i pressens
Baneheia-dekning, selv ikke etter at boka til Bjørn Olav Jahr kom i 2017. En forfatter
var da den eneste som tok VVP-punkt 1.5 på alvor: «Det er pressens oppgave å
beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra
offentlige myndigheter og institusjoner (..)». I etterkant tok TV 2
redaktøransvaret for podkasten «Baneheia», det første redaksjonelle produktet
som gikk i dybden på Baneheia-saken, etter Jahrs bok.
Hvorfor nevner vi Tut & Mediekjør og Baneheia
i samme slengen? Fordi begge er redaksjonelle oppgaver pressen selv burde tatt
seg av, men ikke gjorde. Og ingen stilte spørsmål ved Bergestuens rolle som
PR-rådgiver i Baneheia-podkasten, selv om han selvsagt også der
potensielt kunne hatt bindinger til virksomheter eller organisasjoner som var
problematiske.
Den største utfordringen vi har med Tut er ikke at vi må
opplyse om kommersielle bindinger hele tiden, men å finne tid til podkasten.
Med unntak av TV 2/Egmont (som er vår kunde) har vi aldri opplevd på tre år at
kundeforhold har vært relevante i vår podkast.
Podkasten tjener ikke mer penger enn til selve produksjonen.
Det betyr at vi bruker 20 prosent av tiden vår på et prosjekt som praktisk talt
ikke gir inntekter. Vi kan ikke kreve å bli trodd på følgende, men den eneste
grunnen til at vi gjør dette, er av interesse og engasjement.
Vi kan ikke garantere for at podkasten og synligheten ikke
samtidig tjener som en markedsføring av oss som rådgivere, gitt at de som hører
på synes det som sies er noenlunde fornuftig. Det kan heller ikke andre
redaktørstyrte profiler i andre mediekanaler, som kan tenkes å ha kommersiell
fordel av sin eksponering.
Våre forsøk på å finne en
løsning der vi kan drive under en ansvarlig redaktør og vurderes opp mot VVP
har bestått av dialog med Norsk Presseforbund, flere mediehus og podkastplattformer
– blant annet Schibsteds Podme, men også NRK, som har et spesielt ansvar i
kringkastingsoppdraget for å bedrive mediekritikk overfor seg selv og egen
bransje.
Vi endte med Journalisten. Så kan det hende at Journalistens
redaktør ikke er riktig for oss, av det som nå kalles politiske årsaker i NJ.
Spørsmålet er hvem som kan egne seg, som ikke skaper andre
habilitetsutfordringer. Vi tror det blir vanskelig.
I føljetongen «Tut & Mediekjør-bråket» har også
«pressetoppene» uttalt seg kritisk til samarbeidet vårt med Journalisten. Generalsekretær i Norsk
Presseforbund, Elin Floberghagen, mener vi må omorganisere og ha flere programledere. Det er ikke noe å omorganisere i et hobbyprosjekt
drevet på frivillig basis uten budsjett, som ikke har en redaksjon eller et
mediehus i ryggen. Så det kommer ikke til å skje.
Siden samarbeidet med Journalisten ikke var vårt
initiativ, og vi fortsatt ønsker å kunne stille kritiske spørsmål til både
redaktører og pressetopper uten å stadig måtte debattere prinsipielle
utfordringer, så tenker vi det er best å fortsette på egen hånd, uten redaktør.
På den måten slipper styret i Journalisten å ta stilling til en sak det har
gått problematisk politikk i, og vi kan fortsette vår folkeopplysning og mediekritikk
der vi «forsøker å framstå som eksperter», utenfor pressens Vær varsom-plakat.
Det er lettere for mediene å kritisere makten enn selv å bli
kritisert for hvordan man utøver sin makt. Og ikke minst er det lettere å føle
seg truffet når noen utenforstående – uansett faglig bakgrunn – ser seg nødt
til å skape en programflate for mediekritikk fordi mediene selv ikke tar seg
bryet eller ser seg tjent med det.
Dagbladet har blitt felt eller fått kritikk fem ganger i PFU
på den tiden Tut & Mediekjør har eksistert, samtidig som avisa vokser og pengene
strømmer inn. Men tilliten
faller. Medisinen mot fallende tillit mener vi er å tåle litt konstruktiv
kritikk utenfra. Selv fra to kommunikasjonsrådgivere. Kanskje til og med ønske
den velkommen.
