Når Skup-juryen begrenser journalistikken

Det er halvannen måned til Skup-prisen deles ut i Tønsberg. Fjorårets beste journalistikk med de beste metodene skal belønnes. Ei uke før prisen deles ut, publiserer Skup metoderapportene. Det er andre gang dette skjer i forkant av utdelingen.

Før dette ble rapportene publisert fra salen umiddelbart etter siste pris var delt ut. Den nye åpenheten er et skritt i riktig retning. Som kolleger og som lesere får vi et innsyn i arbeidsmetodene før prosjektet tildeles en eventuell pris.

Journalisten ønsket å gjøre dekningen av gravesakene enda litt dypere. Vi ville ta for oss et utvalg av bidragene som konkurrerer om den gjeve prisen, med bakgrunn i metodene de har benyttet. Tidligere har vi også gjort noe tilsvarende, med hell.

I oktober i fjor publiserte vi intervjuet med Håkon Høydal og Einar Stangvik i VG om arbeidet deres med å avsløre og konfrontere folk som laster ned videoer og bilder hvor små barn utsettes for grove seksuelle overgrep.

Resultatet ble også langt, fryktelig langt egentlig - 9.300 tegn, eller 1.655 ord. Men vi så ganske kjapt at dette var noe mange ønsket å lese om. Nesten fem måneder etter publisering har artikkelen over 5.200 sidevisninger. Mest spennende er det å se at folk har brukt nesten 6 minutter av tiden sin på den.

Så med denne, og noen andre gode erfaringer i bakhånd, gjøv vi på nyåret løs med planen om å omtale flest mulige Skup-prosjekter i forkant av konferansen.

Det viste seg ikke være så enkelt som vi hadde trodd. For hvor sannsynlig er det at norske journalister og redaksjoner ikke vil skryte av arbeider de håper å vinne en pris for? Usannsynlig, mente vi.

Først kontakter vi Skup per telefon og legger fram planene våre. Skup har tidligere ment at journalistikken rundt konferansen i for stor grad har handlet om prisutdelingen. Vi tenkte derfor dette var noe Skup ville tenne på.

Vi får beskjed om at vi ikke kan få noen av metoderapportene før juryen er ferdig med sitt arbeid. Men vi kunne selvsagt kontakte den enkelte redaksjon og spørre dem. Kandidatene står fritt til å gjøre med rapportene som de selv vil.

Hvilket er forståelig. I fjor var som fortalt første gang Skup publiserte metoderapportene i forkant av konferansen.

Som sagt, så gjort. Redaksjonen plukket ut rundt 12 bidrag, vi hadde jo allerede skrevet om VGs «Nedlasterne» og Vegard Venlis arbeid for mer-offentlighet.

Tilbakemeldingene var ulike. Noen ga ut rapportene med en gang. Det førte til at vi ganske raskt kunne skrive om Adresseavisens dynamiske duo Lajla Ellingsen og Mari By Rise, om Åge Winges «Jenta med den gule genseren» og om Grete Holstads «Gutten med Selbulua».

Underveis får vi også tilbakemelding fra kandidater vi vil intervjue om at de enten ikke ønsker å dele rapporten med oss, eller at de ikke får lov til det. Enkelte frykter åpenbart at hvis de deler metoderapporten med Journalisten og fagbladets lesere, kan sjansene for å vinne eller premieres for arbeidet, svekkes.

Vi ringer igjen til Skup og får forsikret at det selvfølgelig fortsatt er slik at redaksjonene står fritt til å gjøre med rapportene som de ønsker. Og at det ikke vil føre til konsekvenser i juryeringen. Men det framgikk samtidig at sekretariatet nå fulgte juryleder Bernt Olufsens preferanser og anbefalte ikke å gi dele rapportene, slik at juryen skal få fred i sitt arbeid.

Arbeidet stanset opp. Metoderapportene som allerede var lagt ut, ble igjen fjernet av hensyn til kandidatene. Med unntak av Venli, åpenhetens våpendrager. Vi konfronterer Olufsen som mener det ikke var tilsiktet at redaksjonene skulle la være å dele rapportene.

LES OGSÅ: Journalisten ba om metode­rapporter – Skups juryleder vil jobbe i fred

Fortsatt sitter vi på en del rapporter. Noen får vi publisere, andre får vi ikke før Skup offentliggjør samtlige. Men så skjer noe nytt.

Neste uke skal vi intervjue en av kandidatene om metodene og arbeidet bak prosjektet. Litt som med Høydal og Stangvik. Men når avtalen endelig skal bekreftes, får vi følgende beskjed: «Dere kan selvsagt ikke publisere saken før Skup publiserer metoderapportene!»

Dermed er vi kommet dithen at Skups jury indirekte forteller Journalisten når vi skal publisere vår journalistikk.

Takk skal du faen meg ha, Bernt Olufsen.