Aftenpostens anonyme leger provoserer:
– Historiene danner et totalt misvisende bilde av uføre

Feature-artikkelen «Pasienten har alltid rett» i Aftenpostens A-magasin fikk kjapt kritikk ved publisering fredag, da det ble påpekt at flere grafer brukt i nettversjonen av artikkelen ga misvisende inntrykk.

Aftenposten-redaktør Trine Eilertsen kalte selv grafene «misbruk av statistikk», beklaget og tok grep for å rette opp.

LES OGSÅ:

Trine Eilertsen beklager misbruk av statistikk i A-magasinet

Reaksjoner

Men også artikkelen som helhet, der ti anonyme fastleger deler anekdoter om sine mest kravstore pasienter, skaper reaksjoner. Fredag skrev leder Elisabeth Thoresen i AAP-aksjonen et innlegg hos Journalisten.

«Det er som de kronisk syke lever i en helt annen virkelighet enn det som kommer frem i denne artikkelen, det leger beskriver og våre myndigheter forteller oss», skrev Thoresen.

I løpet av helga som har gått har A-magasinets artikkel blitt heftig diskutert på sosiale medier. Flere skribenter har også formulert mer utfyllende kritikk:

• «A-magasinets skivebom», skriver fastlege og skribent Kari Løvendahl Mogstad på bloggen Doktorskrift.no.
• «Hva er det Aftenposten driver med?» spør Magnus Engen Marsdal, leder for Manifest Tankesmie, i Manifest Tidsskrift. (Trine Eilertsen har svart på Marsdals tekst på Facebook).
• «Totalt misvisende om norske stønadsmottagere», skriver student og tidligere talsperson for Grønn Ungdom Anna Serafima S. Kvam i et innlegg publisert hos Aftenposten.

– En mektig fortelling

En annen som lar seg provosere av artikkelen er Rødt-politiker, forfatter og tidligere journalist og redaktør Mímir Kristjánsson. I høst ga han ut bok om mennesker på trygd, der han brukte sin egen mor som case.

– Dette er anekdoter fra anonyme leger som knyttes opp til en mektig fortelling: At folk som går til legen, folk som søker uføretrygd, er late, kravstore og snyltete. Det er en fortelling mediene skal være forsiktige med å bygge opp under, sier Kristjánsson.

Han mener Aftenposten sauser sammen historier om hypokondri og el-følsomhet med folk som søker uføretrygd, og reagerer mest på framstillingen av uføre.

Aftenposten-redaktør Trine Eilertsen svarer at artikkelen aldri har gitt seg ut for å skildre hele virkeligheten til norske fastleger. Les hele tilsvaret lengre ned.

Krever uføretrygd

I artikkelen presenteres tre anekdoter om pasienter som kommer til legen med et klart ønske om å bli uføretrygdet. Én fordi det er slitsomt å gå på jobb, spesielt på mandager, en annen fordi så mange andre på jobben har blitt uføre, og en tredje fordi kona har lyst til å reise litt.

Den sistnevnte pasienten skal ha blitt avvist av legen, byttet fastlege og «noen måneder senere» likevel reist verden rundt som uføretrygdet.

Som en anonym lege siteres på:

– Holder de ut, får de fleste uføretrygd til slutt.

Kristjánsson sier at han ikke ser særlig grunn til å tvile på at anekdotene faktisk er opplevd av legene.

– Det kan være reelle problemer også, at et økt press rundt helse hos for eksempel småbarnsforeldre gjør at man går oftere unødig til legen. Men problemet er at historiene danner et totalt misvisende helhetsbilde av uføre, sier Kristjánsson.

Han legger til:

– Det er tydeligvis ikke vanskelig å finne eksempler på mennesker som ikke fortjener uføretrygd, men for hver eneste av dem finnes det mange som faktisk forteller om alvorlige problemer. Og mange som ikke får hjelpen de har rett på i trygdesystemet fordi de ikke tør oppsøke lege eller ikke føler seg syke nok.

– Sutresak

Kristjánsson tror alle de anonyme legene også har opplevd at folk med store helseproblemer prøver å stå i arbeid lenger enn de egentlig burde. Eller å støtte at en pasient blir meldt ufør, bare for å bli overkjørt av Nav.

– Aftenposten er ofte først ute med å advare mot skremselspropaganda. Men her kommer de med skremselspropaganda selv. Dette er totalt anekdotiske skildringer fra leger som forteller om en liten flik av befolkningen, om det virkelig er en flik i det hele tatt, sier Kristjánsson.

Han kaller artikkelen «en lite sjarmerende sutresak fra norske fastleger», og spør:

– Jeg skjønner at fastlegene har det kjipt og har behov for noen å snakke med, men må det være Norges største avis?

– Innblikk i en del av virkeligheten

Ansvarlig redaktør Trine Eilertsen i Aftenposten har blitt forelagt uttalelsene til Kristjánsson, og svarer over e-post:

– Denne saken har aldri utgitt seg for å gi det fulle og hele bildet av pasient/legerelasjonen. Den har heller aldri utgitt seg for å gi det komplette bildet av alle sider ved utviklingen i uførhetstallene. Vi er nøye med å opplyse om kildegrunnlaget, og man skal lese oss meget skjevt for å mene at det vitner om en ambisjon om å vise frem hele bildet.

LES OGSÅ:

Vil ikke gjøre som The Guardian og nekte annonser fra oljeselskap

– Aftenposten er blant avisene som har skrevet mest opp gjennom årene om hvor sammensatt den utviklingen er. Det er jeg sikker på at Kristjánsson husker hvis han tenker seg litt om, skriver Eilertsen, og videre:

– Saken gir et innblikk i en del av virkeligheten til fastlegene, den forteller om noen episoder, og det står ikke noe sted i saken at dette representerer hele virkeligheten. De fleste vet at presset på fastlegene handler om alt fra samhandlingsreform, lange pasientlister og stadig nye behandlingsmuligheter. I tillegg handler det om pasienter med i overkant store forventninger til hva fastlegene kan gjøre for dem.

Eilertsen avslutter:

– Våre lesere er jevnt over oppegående nok til å se disse nyansene. At Kristjánsson mener fastlegene sutrer, må jo være interessant å registrere for landets fastleger. Det vitner om liten innsikt i deres virkelighet, en virkelighet som etter min mening har like stor verdi som virkeligheten til pasienter og alle oss andre.

Mange reaksjoner

På Aftenpostens Facebook-side «Bak forsiden» har featureredaktør Lillian Vambheim fredag ettermiddag skrevet mer om arbeidet med artikkelen.

«Aftenposten har fått mange reaksjoner på saken om fastlegene i dagens utgave av A-magasinet. Vi har beklaget statistikkbruken, men får flere spørsmål. Her er noen svar», skriver Vambheim.

Hun beskriver, som det også vises til i artikkelen selv, at utgangspunktet var Nina Lykkes roman «Full spredning».

Debatt:

«Vi syke er ikke syke, vi bare later som»

«Vi ville snakke med ekte fastleger og høre deres erfaringer. Kunne de kjenne seg igjen i det Lykke skrev?»

Vambheim skriver videre at legene ble spurt spesifikt om to typer historier som er sentrale i Lykkes bok: Pasienter som kommer med tydelige krav eller bestillinger, og pasienter som går til legen for bagateller.

Alle legene skal ha bekreftet bildet av at «en del av pasientgruppen» har forandret seg.

Vambheim gir også en presisering om formuleringen om uføretrygd «etter noen måneder»:

«Det blir presisert i artikkelen at det at noen får uføretrygd er en omfattende prosess som tar lang tid. Én av pasienthistoriene kan gi et annet inntrykk. Dette er en forenkling. Beklageligvis står det at en pasient ble uføretrygdet 'etter noen måneder'. Det skulle stått: Etter en tid.»

Hun avslutter med å erkjenne at artikkelen provoserer på måter som ikke var intensjonen: «Vår hensikt har ikke vært å henge ut pasientgrupper. Vi ønsket å lytte til legenes erfaringer og la dem fortelle. »

Også Vambheims forklaring på Bak forsiden har fått en rekke kritiske kommentarer fra opprørte lesere.