Skjebnen til såkalt lengeværende asylbarn vekker sterkt engasjement lokalt og nasjonalt. Og mange medier har naturligvis viet asylpolitikken og konsekvensene for disse barna stor oppmerksomhet. Vi har etter hvert blitt godt kjent med noen av dem, barn som har gitt navn til Neda-saken, Nathan-saken, Yalda-saken eller Verona-saken. Men nå advares det fra flere hold mot å bruke barn som frontfigurer i slike saker.
– Mediene må være bevisste på at disse barna har ekstra behov for beskyttelse. De er allerede i vanskelig livssituasjon og massiv eksponering kan bli en tung belastning. Når barn brukes som symboler og frontfigurer bør man spørre seg hvor mye valg de har hatt, sier barneombud Anne Lindboe.
Redaktørene mener på sin side det er naturlig å navngi asylbarn
Må bli hørt
Hun synes samtidig det er bra at offentligheten får reelt innsyn i hva politikken medfører for asylbarn. Det er også viktig at barn kommer til orde og blir hørt. Eldre, modne barn, som åpenbart ønsker å snakke om sin situasjon, må selvsagt få lov til det.
– Jeg kan ikke trekke grensene, og jeg sier ikke at medieeksponering er galt, bare at mediene må være varsomme og tenke seg nøye om. Vi ønsker ikke å instruere mediene, men at journalister og redaktører tar diskusjonen.
– Norsk presse er stort sett god på å skjerme barn, bortsett fra asylbarn, slår hun fast.
NOAS kritisk
Norsk Organisasjon for asylsøkere (NOAS) deler både bekymringen for barna og rosen for søkelyset på deres situasjon.
– Men liksom i andre konfliktsaker bør det være foreldrene som intervjues og framstiller sin sak. Vi har sett eksempler på at det legges for mye ansvar og alvor på barn, i en alder der de ikke er i stand til å håndtere det, sier generalsekretær Ann-Magrit Austenå.
Hun mener mediene må diskutere rollen de er med på å gi barna som fronter dekningen.
– Men de må vel stå i sentrum når konsekvensene for barna er saken?
– Det riktig. Det er jo barnets tilknytning til Norge, som er det sentrale i sakene. Og barn har en selvstendig rett til å bli hørt. Men alder har betydning her. Og det er viktig å forstå at disse barna har foreldre som ofte er dårligere integrert, kan mindre norsk og dermed er mindre i stand til å beskytte dem, sier Austenå.
Lindboe er enig i at det er viktig å synliggjøre at dette gjelder enkeltbarn.
– Men foreldre burde involveres mer og kanskje kan man heller ta bilder av grupper med barn framfor enkeltindivider. Mediene må også være sikre på at det er barnas valg og at de ikke er dyttet i front av foreldre eller støttegrupper, sier hun.
Barnepunktet
Ifølge punkt 4.8 i Vær Varsom plakaten skal mediene ta hensyn til konsekvensene medieomtale kan få for barn, selv om foreldre har gitt samtykke til eksponering. Dessuten «Barns identitet skal som hovedregel ikke røpes i familietvister, barnevernsaker og rettssaker».
Austenå er tidligere leder i NJ. Hun var en av pådriverne for å styrke barns selvstendige rettsvern da Vær Varsom plakaten ble revidert i 2002, og vi fikk den nye formuleringen i punkt 4.8.
– Det er feil å eksponere asylbarn på en annen måte enn det mediene vanligvis gjør i saker som omhandler familier og barn i vanskelige situasjoner, sier hun, og peker på at mange av disse barna kommer i en vanskelig situasjon fordi de gjennom medieeksponering blir bærere av sin families situasjon og sak.
– Det hadde vært bedre om mediene brukte familiens etternavn eller på andre måter identifiserer barna.
Gnisninger
Austenå sier norske medier vanligvis har god praksis på dette i kompliserte saker der barn kan komme i lojalitetskonflikt.
− Å knytte hele saken til barnet selv er en unødvendig byrde, som ikke er i tråd med retningslinjene i punkt 4.8 i Vær Varsom plakaten, mener hun.
Med til bildet hører også foreldre og støttegrupper som håper medieeksponering skal påvirke politikere og myndigheter, og på den annen side gnisninger i forhold til asylfamilier som ikke blir omtalt.
– Et eksempel er et mye omtalt asylbarn i Tromsø, som måtte bytte bosted fordi det ble reaksjoner i mottaket når hun fikk masse besøk, oppmerksomhet og gaver som andre barn der ikke fikk, sier Austenå.
Blir symboler
Generalsekretær i Norsk Presseforbund, Kjersti Løken Stavrum, synes innspillene til NOAS og Barneombudet er betimelige. Hun opplever at norsk presse generelt er varsom med å navngi barn i en sårbar og utsatt posisjon. Og selv om søkelyset på disse barnas situasjon er prisverdig og gjort i beste mening, er ikke omtalen av barn i asylsaker i tråd med praksisen som følges i andre saker.
− Disse barna er blitt ikoner i prinsippsaker, sier Stavrum, som råder mediene til å ta barnas perspektiv innover seg og tenke seg nøye om, særlig når det gjelder bildebruk.
– Når vi har etablert praksis for å utvise varsomhet overfor norske barn er det jo fordi vi mener det er til barns beste.
Svarteper
Barneombudet er redd barna kan få falske forhåpninger om at saken kan løse seg når medier og journalister kommer inn i bildet.
– Noen ganger kommer heller ikke hele saken fram i mediene. Det er kanskje sagt eller gjort feil som gjør saken mer komplisert enn først antatt. Barnet, som har frontet saken, sitter da igjen med en slags svarteper.
Mediene bør også være forsiktige med å holde liv i saker og dermed forhåpninger over lang tid, mener Lindboe.
Da Neda og hennes familie ble tvangssendt til Jordan ble hun konstant kontaktet av journalister underveis, og etterpå. Men på ett eller annet tidspunkt må hun og familien få fred. Kanskje er det bedre at familien får lov til å slå rot og komme videre i livet. Og Neda må få lov å være barn tenker jeg.
Foreldrenes synder
Sakene om de lengeværende barna gjelder barn i familier hvor foreldrene har fått endelig avslag på søknad om opphold i Norge. Norske myndigheter mener familiene ikke trenger beskyttelse. Likevel har familiene, av ulike grunner, valgt å bli værende i Norge. Også før det endelige avslaget foreligger kan det ha gått flere år. Dermed har barna fått en udiskutabel sterk tilknytning til Norge. NOAS` posisjon er at myndighetene må vurdere barnas situasjon og barnas beste på selvstendig grunnlag, og ikke opp mot hva foreldrenes måtte ha gjort eller ikke gjort.
− De fleste av disse barna kommer fra krigs- og konfliktherjede områder. Noen av dem er født i Norge. Her har de blitt ofre for en konflikt mellom foreldre og myndigheter. De er den eneste gruppe barn hvor foreldrenes handlinger får utslag for myndighetenes vurdering av deres behov, sier Austenå.
Ber om debatt
Heller ikke NOAS har fasiten på hvordan mediene best håndterer asylbarn-sakene.
– Men vi ser at noen barn bærer en for stor byrde i disse sakene. Derfor mener vi det trengs en debatt om hvordan 4.8 skal brukes og forstås. Austenå vil ta initiativ til og håper spørsmålet kan bli et tema på mediekonferanser i høst.
Også Utlendingsnemnda (UNE) etterlyser også en debatt i mediene.
– Siden barn i asylsaker utvilsomt er omfattet av punktet, det bekreftet Kokkvold i dialog med oss, er det tydeligvis nødvendig å definere nærmere hva det betyr i praksis. Det virker jo ikke som en del redaksjoner i det hele tatt overveier punkt 4.8 i sin omtale av barn i utlendingssaker, sier informasjonssjef Bjørn Lyster.
Han understreker at UNE synes det er bra at mediene dekker enkeltsaker.
− Dette er et felt der enkeltsaker i utgangspunktet er unntatt offentlighet. At noen står fram bidrar til innsyn i hvordan politikken virker i praksis. Men identifisering av barn, som voksne har bestemt skal synes, det reagerer vi ofte på.
− Samtidig er det nettopp barnas skjebne disse sakene handler om?
− Ja, men det er det i alle de andre typer saker der mediene må ta hensyn til barn som følge av punkt 4.8. Hvis pressefolk mener det skal være fritt fram i asylsaker får de si det da.
Han sier UNE aldri har tatt opp dette fordi de straks vil bli mistenkt for å synes omtale er ubehagelig for egen del, men svarer når han nå blir spurt.
