Det er to store konflikter i Morgenbladet. Ingen av dem kan løses uten at noen må gå

Morgenbladet har mildt sagt en turbulent historie, med noen av Norges mest kjente journalister og kulturpersonligheter i viktige roller. Henrik Wergeland skrev til og med dikt om det. Vi trenger imidlertid ikke å dra linjene tilbake til 18oo-tallet for å finne eksempler på konflikter. De kommer også tett de siste tre tiårene. Og det har gjerne endt med at noen måtte gå.

Det utpeker seg også noen interessante mønstre, hvis man kikker nøye etter.

Uenighet om veivalg

Vi kan starte med Hans Geelmuyden. Redaktør fra 1987. Han ble ikke sittende lenge, allerede året etter gikk han av etter konflikter med eieren om avisens redaksjonelle profil. Sammen med ham gikk store deler av redaksjonen.

Eier, den omstridte og fargerike Frp-politikeren Hroar Hansen, tok selv over som redaktør og ble sittende til han solgte avisen til Truls Lie i 1993. Hansen, som parallelt eide den ekstremt tabloide, og tidvis noe uortodokse, avisen Søndag Søndag, er den eneste Morgenbladet-redaktøren i nyere tid som ikke har fått sparken eller er blitt presset ut. Fram til nå, bør vi kanskje legge til.

Det kan selvsagt ha noe å gjøre med at han eide avisen. Men å være eier forhindret ikke redaksjonsklubben fra å ønske seg en annen redaktør enn Lie. I 2003, etter ti år i førersetet, solgte Lie avisen og gikk av.

I forbindelse med salget skrev Klassekampen om store interne konflikter og misnøye med Lies jobb som redaktør. Det ble blant annet trukket fram at den redaksjonelle linjen var uklar.

Lies arvtager, Alf var der Hagen, tredoblet opplaget og ble kåret til årets redaktør av Oslo Redaktørforening, men i slutten av mars 2012 var det slutt. Redaktøren gikk av etter uenighet med styret.

Inn kom Anna B. Jenssen. Eller rettere sagt: hun ble hentet tilbake. Fra 2002 til 2006 var hun journalist og nyhetsredaktør i avisen, før hun gikk til Dagens Næringsliv (DN) og fredagsmagasinet D2.

Ser vi bort fra eier og redaktør Hansen, har de siste tretti årene endt med tårer i en eller annen form for Morgenbladets ledere. Og det har vekslet mellom konflikter med styret eller eier, og konflikter med redaksjonsklubben. Sånn cirka annenhver gang.

Barker sammen

Denne runden er det redaksjonsklubb og redaktør som barker sammen igjen. En konflikt som ser ut til å eskalere fra dag til dag, basert på informasjon som drypper ut fra redaksjonslokalene.

Onsdag kunne Journalisten fortelle at nesten alle journalistene vurderer å forlate avisen. Oppsummert er hovedkravet at enten går redaktør, eller så går de. Flere har også søkt om sluttpakke i den pågående nedbemanningsprosessen.

Sett fra sidelinjen kan man kanskje lett konkludere med at da må redaktøren gå. Hun er tross alt én. Det er også hennes ansvar, som øverste leder, at situasjonen har utviklet seg til det som den er blitt.

Men det er på ingen måte gitt at redaktør må gå, og hvis hun går, vil det overraske meg om hun gjør det akkurat nå – under én uke før fristen går ut for sluttpakkene som er tilbudt de ansatte.

Skal vi se litt kynisk på det, er det ikke medarbeidere som trives på jobben som vurderer å søke om sluttpakke. En beskjed om et lederskifte nå, kan få mange av dem som er misfornøyde til å avvente, kanskje se situasjonen an – og ikke minst finne ut hvem som tar over før de eventuelt går videre.

Hvis styret eller redaktør skal beholde regien på prosessen, vil det ikke komme et skifte på toppen før den pågående nedbemanningsprosessen er landet. Sannsynligvis ikke før ting har roet seg litt ned igjen. Men det er heller ikke gitt at flertallet i styret ønsker et skifte.

Høy stjerne hos eier

Anna B. Jenssen hadde en høy stjerne i DN-systemet da hun gikk tilbake til Morgenbladet. At moderkonsernet NHST valgte å først investere og deretter kjøpe seg opp i Morgenbladet, handlet selvsagt ikke kun om Jenssen, men hun var en døråpner for de gamle eierne. Og avisen under hennes ledelse har vært en suksesshistorie – i hvert fall fra utsiden – med stabilt opplag og en helt grei økonomisk utvikling. Fram til nå.

Der det har buttet er i transformasjonen til det digitale. Og samarbeid mellom redaksjon og ledelse. La oss begynne med det første. I fjor leverte avisen negative tall for første gang på mange år. Det skjedde selv om både inntekter og opplag fortsatte å vokse. Syv prosent økte inntektene sammenlignet med året før, viser regnskapet.

Det som trakk resultatet ned var økte lønnsutgifter. Ansettelser knyttet til den digitale satsingen presset kostnadene opp med fjorten prosent.

For å tjene penger må man ofte først bruke penger. Men fasiten så langt i år er at inntektene ikke kommer som budsjettert, og da oppstår det problemer. Journalistens kilder forteller at Morgenbladet ligger fem millioner kroner bak på inntektsbudsjettet. I tillegg har det kommet signaler om at den digitale veksten ikke går så raskt som det man hadde håpet.

Bommet på budsjett

NHST har rapportert at de norske avisene – det vil si DN og Morgenbladet – har en stor dropp i annonseinntektene i årets to første kvartal. Det er ikke så lett å anslå hva dette betyr for Morgenbladet sin del, men annonseinntekter har aldri vært hovedinntektskilden. Det er abonnement og løssalg. Sistnevnte skal visstnok også ha falt, men de siste opplagstallene som ble presentert denne uken, viser opplagsvekst, selv om papir går litt tilbake.

Hvis inntektene er såpass mye bak budsjett, kan det tyde på at problemet til Morgenbladet i inneværende år ikke er fallende inntekter, men feilbudsjettering. De hadde budsjettert med en vekst som skulle dekke kostnadene ved den digitale satsingen – og sikkert litt til. Og dette har ikke slått til.

Å ikke oppnå de økonomiske målene er isolert sett et problem, samtidig er det ingen akutt krise for Morgenbladet. Avisen tåler et dårlig år eller to hvis kursen videre er klar. Ved utgangen av fjoråret hadde Morgenbladet en egenkapital på 25 millioner. Penger spart opp i bedre tider.

Den løsbare konflikten

Litt forenklet kan vi kanskje si at denne delen av Morgenbladets utfordringer er løsbare. Det handler om strategi, ta valg, jobbe annerledes - sannsynligvis redusere kostnadene, noe som vil gjøre vondt, men dette er prosesser andre mediehus også har vært igjennom eller jobber med akkurat nå. Det trenger ikke å være ødeleggende for verken produkt eller organisasjonen.

Den andre konflikten er verre. Arbeidsmiljøet. Her ligger den virkelig store katastrofen.

Klubbens bekymringsbrev til styret i fjor høst i forbindelse med at redaksjonssjef Ivar A. Iversen gikk på dagen, burde ha vært en vekker – både for redaktør og styre. Å gjennomføre en medarbeiderundersøkelse i ettertid er vel og bra, men resultatene fra denne kom først rett før sommeren. Og høsten starter med nedbemanning og kutt.

En håpløs kombinasjon, selv for en godt like leder, og godt likt er ikke Anne B. Jenssen av sin redaksjonsklubb. Derfor fikk vi forrige ukes brev fra klubben med mistillit til leder og noe som må kunne beskrives som et karakterdrap på redaktøren. I motsetning til ordinære drap er karakterdrap noe man kan gjenta. Noe klubben beviser i sitt andre brev til styret denne uka.

Nå skal man være forsiktig med å gjenbruke dårlige metaforer fra sportsverdenen, men hadde Jenssen vært en fotballtrener, ville ekspertene stått i kø for å fortelle at hun har mistet garderoben.

Når det skjer er veien gjerne kort til sluttpakkeforhandlinger.

Kan prosessen bremses?

Situasjonen er imidlertid litt annerledes her. Flertallet i styret og eier har en nedbemanningsprosess de ønsker å få gjennomført. Å sette inn en annen leder midt i denne prosessen vil være vanskelig.

Sett fra klubbens ståsted er det nå det gjelder. Klarer de å få fjernet sin redaktør, blir prosessen om ikke stoppet, så i hvert fall trolig utsatt. Og i slutten av oktober står kanskje – men bare kanskje – Medietilsynet klar med mer enn ti millioner kroner i pressestøtte. Noen har antydet 12. I så fall vil det være nesten tre ganger det som avisen fikk i 2018.

Nå er det mye usikkerhet knyttet til denne støtten, men dukker dette beløpet opp på konto, vil det om ikke annet gjøre det enklere for klubben å argumentere for at man ikke trenger å gjøre så drastiske tiltak nå.

Klokka tikker, for begge parter.

RETTELSE: I en tidligere versjon av denne kommentaren sto det at Morgenbladet har hatt opplagsvekst i perioden Anna B. Jenssen har vært redaktør. Det riktige er at opplaget har vært forholdsvis stabilt. Papir har gått litt tilbake, mens antall digitale abonnenter har økt.

Hroar Hansen startet Søndag Søndag før han kjøpte Morgenbladet, og eide begge avisene parallelt.

LES OGSÅ:

Nesten alle journalistene vurderer å slutte i Morgenbladet