Mitt 2020:

Anne Weider Aasen ser på PFU-ledervervet nærmest som en hobby.
Anne Weider Aasen ser på PFU-ledervervet nærmest som en hobby.

PFU-lederen om punktet som feller mediene gang på gang: – Veldig underlig at det er en gjenganger

Anne Weider Aasen har følt seg privilegert gjennom koronaåret 2020.

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

– Det har vært et spennende år, som alltid, sier PFU-leder Anne Weider Aasen om PFU-året 2020.

Hun tok over etter Alf Bjarne Johnsen som leder for Pressens Faglige Utvalg (PFU) i sommer. Til daglig er hun leder for samfunnsavdelingen i TV 2.

– Selvfølgelig har det vært preget av korona hos oss også, siden PFU ikke har hatt fysiske møter. Men det har kanskje hatt sine fordeler også, det blir en ganske disiplinert diskusjon, og kanskje det til og med har vært lettere for publikum å følge med, sier Weider Aasen.

MITT 2020:

  • Journalisten oppsummerer 2020 med å snakke med et knippe mediefolk om hvordan deres år har vært – på godt og vondt.
  • I dag: PFU-leder Anne Weider Aasen.

– Så har det vært en veldig spennende oppgave, og et privilegium jeg er veldig takknemlig for, å bli ny PFU-leder. Å sitte med ledelsen for utvalget som forvalter presseetikken i Norge, det er veldig ansvarsfullt, men også meningsfullt.

PFU som hobby

– Hva har steget opp fra nestleder til leder betydd for deg i praksis?

– Det betyr at jeg må være enda bedre forberedt, og delta i offentlig debatt når det er påkrevd. Jeg er en type som nok pleide å lese alt av saksdokumenter før jeg ble leder også, og jeg synes alle medlemmene forbereder seg godt. Det er store mengder stoff å sette seg inn før hvert møte: Saksdokumentene til desembermøtet var på 1030 sider, og da behandlet vi færre saker enn vanlig.

– Hvor mye tid bruker du egentlig på PFU-arbeid?

– Jeg har inntrykk av at snittet for medlemmene er å bruke rundt 10 timer før hvert møte. Jeg bruker nok litt mer enn det. Det blir nok tilsvarende rundt tre arbeidsdager i måneden, inkludert møtene. Stort sett gjøres jobben på kveldstid og i helger.

– Men det er liksom hobbyen min. Jeg gjør det med glede!

Unik diskusjon

Weider Aasen vil gjerne gi honnør til det sittende utvalget, og diskusjonen som føres under møtene:

– Det er en fantastisk gjeng å jobbe sammen med. Vi får veldig gode utkast til uttalelser fra sekretariatet, men verdien i PFU-diskusjonen kan man ikke undervurdere. Den er ganske unik. Andre steder der man hører debatt, er det sjelden å se at noen endrer mening. Det er ingen som endrer synspunkt etter å ha deltatt i Dagsnytt 18 eller tv-debatter. Der har PFUs diskusjonsform en helt annen kvalitet, sier Weider Aasen.

– Det kan nok være litt uvant for folk som hører på, at det kan komme synspunkter og tanker underveis som ikke er absolutt ferdigtygd, men jeg tror nettopp dét er avgjørende for at kvaliteten i arbeidet blir bra.

Mystisk gjenganger

– Mange av PFU-sakene, og fellelsene, har i år igjen handlet om manglende mulighet til imøtegåelse, altså punkt 4.14 i Vær varsom-plakaten. Hvorfor kommer vi ikke utenom disse fellelsene, år etter år?

– Det er egentlig veldig underlig at det er en gjenganger. Det er jo så grunnleggende! At den som blir angrepet skal ha mulighet til å svare. Det er veldig vanskelig å si, synes jeg, hva som gjør at mediene går i fella her så ofte. Om det bare er sløvhet, eller at man har satt opp bekreftelsesfeller for seg selv så man glemmer å hente inn imøtegåelse.

– Det kan også være et uttrykk for at det drives mye maktkritisk journalistikk i norske redaksjoner, og at det dermed blir klaget inn mange saker på dette punktet. Jeg har ikke gått gjennom alle uttalelsene, og kan ikke si noe sikkert, annet enn at det er et tankekors at dette punktet troner på toppen år etter år, sier Weider Aasen.

Hun påpeker at flere saker gjelder medier som unnlater å forelegge det konkrete innholdet i beskyldninger som kommer.

– De ber bare generelt om en kommentar eller et intervju, forteller ikke hva det konkret gjelder, og gir opp når de ikke får svar.

Josimar-saken: – Ikke komplisert

– En mye omtalt sak i år har vært klagen fra presseforbundets generalsekretær mot Josimar, som endte med fellelse i PFU i november. Var det en komplisert sak å vurdere?

– For min egen del var den ikke det. Kildevernet er så godt som absolutt. Det er så grunnleggende for all journalistikk, og handler om at offentligheten skal få tilgang til informasjon som ellers ville blitt holdt skjult, at der må man være helt prinsipiell i vurderingene. Det er publikum som blir skadelidende hvis kildevernet svekkes. Som jeg nok sa i PFU-diskusjonen: Jeg skjønner at Josimar opplever saken som ekstremt provoserende fra fotballforbundets side, men de tok selv avgjørelsen om hvem de ga kildevern til. Da må de stå for det.

[...]De tok selv avgjørelsen om hvem de ga kildevern til. Da må de stå for det.

– Hva tenker du om debatten Josimar-redaktør Håvard Melnæs vil reise, om hvorvidt VVP-formuleringene bør endres for å motarbeide misbruk av kildevernet?

– Jeg synes all debatt om presseetikk er interessant, og har fulgt den med interesse. Men jeg har ikke oppfattet at Melnæs har fått noen massiv støtte fra andre medier eller presseorganisasjoner. For meg er det veldig tydelig at man ikke kan ha et gradert kildevern. Jeg synes nok at Melnæs argumenterer lite prinsipielt i sin sak, selv om jeg som sagt forstår at han er provosert og misfornøyd med situasjonen.

Ikke lettere gjennomslag med advokatklage

– VG-sjef Gard Steiro snakket nylig med Journalisten om det han kaller «hagleklager» til PFU: At parter som utsettes for kritisk journalistikk sender omfattende klager på alle mulige VVP-punkter, for å treffe på én liten feil som kan brukes til å diskreditere et stort sakskompleks. Ser du selv på slike klager som en utfordring for PFU-systemet?

– Jeg forstår godt Steiros frustrasjon, jeg tolker ham iallfall til å mene mektige og ressurssterke aktører som sender klager på omtrent hele Vær varsom-plakaten for å ramme journalistikken. Jeg kan si at PFU forsøker å begrense vår behandling til det vi oppfatter som vesentlig, dette er jo noe sekretariatet også jobber med.

– Så skal jo alt være riktig, også i store saker, men jeg tror Steiro kan se fra flere nylige saker at PFU har påpekt småfeil, uten å nødvendigvis legge vekt på dem. Men ja, vi får en del omfattende klager, og klager som er skrevet av advokater på vegne av en klager. I desembermøtet behandlet vi mange sånne klager.

– Hva tenker du om sånne «advokatklager»?

– Jeg tror jeg holder meg til en generell anmodning om å fokusere på det som er vesentlig for presseetiske spørsmål. Det er viktig å skille på etikk og juss. Det er heller ingenting i vår statistikk som tyder på at man får lettere gjennomslag hvis en advokat har skrevet klagen.

– Men alle klagere står selvfølgelig fri til å klage på nøyaktig det de vil, og til å hyre inn advokater til å skrive klagen for seg, og det finnes nok noen tilfeller der det kan være nyttig å gjøre det på den måten.

Merkelig øyeblikk på desken

– Hva har vært det beste med dette året?

– Generelt må det være at koronatiden og denne unntakstilstanden har fått fram hvor viktige mediene har vært, både for opplysning og debatt i samfunnet. Det er alltid kleint å bruke pompøse ord, men jeg tror faktisk dette året har vist fram medienes betydning.

– Hva har vært det verste?

– Det verste var nok den første nedstengingen. Både med tanke på alle konsekvensene og risikoen, ledighet for veldig mange mennesker og påvirkningen på svake grupper. Det blir veldig spennende å til slutt se nøyaktig hva det hele har kostet samfunnet vårt, ikke bare økonomisk.

– Hva med for deg personlig?

– Selv føler jeg at jeg har vært veldig privilegert. Nyhetene er definert som såkalt «sendekritiske», og i TV 2 har vi fått lov til å være på jobb i lokalene. Det har nok gitt en følelse av normalitet, iallfall i min del av bedriften. Men vi kan ikke holde fysiske morgenmøter, og jeg savner å kunne samle hele gjengen, det må jeg si.

– Hva er det rareste du har opplevd på jobb i år?

– Det var kanskje å sitte på desken 12. mars, og se den pressekonferansen der landet ble stengt ned. Vi visste jo at det kom noe, regjeringen hadde fått kritikk for å være for milde i tiltakene, men det var likevel veldig spesielt å faktisk se det skje.

– Hvordan håper du at 2021 blir?

– Jeg håper det blir året for gjenåpning, at livet og samfunnet kan vende tilbake til normalen, og at ikke altfor mange blir liggende igjen med store sår. For oss i samfunnsavdelingen er det dessuten et veldig spennende år med stortingsvalg. Hva gjelder PFU, håper jeg det fortsetter med et godt samarbeid med sekretariatet, og godt forberedte saker.

Powered by Labrador CMS