Debatt:

«Det er helt nødvendig å skille mellom det å fotografere/filme og det å publisere. Dette styres av helt ulike lovregler», skriver Arne Jensen og Reidun Kjelling Nybø i Norsk Redaktørforening. Begge foto: Thomas Brun / NTB scanpix
«Det er helt nødvendig å skille mellom det å fotografere/filme og det å publisere. Dette styres av helt ulike lovregler», skriver Arne Jensen og Reidun Kjelling Nybø i Norsk Redaktørforening. Begge foto: Thomas Brun / NTB scanpix

Fotografering og samtykke i PFU

Pressens Faglige Utvalg (PFU) må passe seg, så de ikke ødelegger medienes muligheter til å dokumentere viktige samfunnsfunksjoner.

Publisert   Sist oppdatert

I PFUs siste møte før sommeren behandlet utvalget en klage mot Telemarksavisa (TA). I forbindelse med en sak om en 96 år gammel mann som føler seg dårlig behandlet av det offentlige hjelpeapparatet, publiserte avisen et kort videopptak, gjort av mannens sønn.

I videoen blir 96-åringen hentet av ambulansen hjemme og kjørt til sykehuset bare timer etter at han er kjørt hjem fra sykehjemmet. Sønnen ga opptaket til TA som publiserte den i tilknytning til en artikkel på nett. Publiseringen av videopptaket ble klaget inn av en kommunal hjemmesykepleier som kommer inn i bildet helt på slutten av opptaket. Hun reagerte på at opptaket ble publisert uten hennes samtykke.

Ingen krevde samtykke

Under dissens 4-3 gikk TA «fri», etter «en samlet vurdering». Flertallet besto av pressens representanter; to journalister og to redaktører. Mindretallet, allmennhetens tre representanter, konkluderte med «kritikk», en mild form for fellelse.

Bortsett fra to ulike konklusjoner, som altså ligger så nær hverandre som det er mulig, var det knapt forskjell på flertallets og mindretallets uttalelse. Verken flertallet eller mindretallet (sistnevnte ville altså «felle» TA) ga klageren medhold i at det var et presseetisk krav å innhente samtykke for å publisere den omtalte videoen. Derimot mente begge parter, med litt ulik ordlyd, at TA burde sørget for å informere hjelpepleieren om at opptaket ville bli publisert.

Flertallet formulerte seg slik:

«TA trodde klager var informert, men utvalget mener TA kunne gjort mer for å forsikre seg om at klager var orientert om publiseringen.»

Mindretallet var en smule mer kryptisk:

«Mindretallet mener derfor at avisen i det minste skulle gjort klager oppmerksom på at de ville publisere opptaket.»

Hva som ligger i formuleringen «i det minste» er litt uklart, men selv ikke mindretallet har altså eksplisitt sagt at samtykke skulle vært innhentet. Det var gledelig, men strengt tatt en smule overraskende, sett i lys av den timelange og tidvis noe forvirrende debatten som utspant seg i utvalget i forkant av konklusjonene. Før vi går nærmere inn på den er det imidlertid nødvendig å redegjøre kort for noen juridiske og etiske prinsipper for denne typen saker.

Juridiske og etiske rammer

Det er helt nødvendig å skille mellom det å fotografere/filme og det å publisere. Dette styres av helt ulike lovregler. Vi har ingen fotolov i Norge. Det betyr at det som hovedregel er fritt frem for hvem som helst å fotografere hva og hvem som helst.

Det finnes noen få spesifikke forbud mot selve handlingen å fotografere. Foto- og opptaksforbudet i forbindelse med straffesaker er det mest kjente, og det viktigste – i hvert fall for pressefolk. For øvrig reguleres selve fotograferingen av privatrettslige regler. Det vil si at på privat eiendom så vil normalt den som eier eiendommen kunne nedlegge fotoforbud og bortvise dem som ikke overholder det.

Å få straffet noen for å ha overtrådt et privat fotoforbud, eller – enda verre – å få beslaglagt utstyr og/eller bilder, er imidlertid svært vanskelig. Ikke engang politiet har hjemmel til å beslaglegge pressefotografers utstyr.

Hva som publiseres, altså hva man gjør med de bildene/opptakene man helt lovlig har tatt, ja det er en helt annen historie. Her er det flere aktuelle lovregler, både strafferettslige og privatrettslige. Den viktigste lovregelen er imidlertid åndsverklovens § 104. Den stiller i utgangspunktet opp et samtykkekrav dersom man skal publisere «fotografi som avbilder en person». Det er imidlertid tre viktige unntak, og det er når:

a) avbildningen har aktuell og allmenn interesse

b) avbildningen av personen er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet

c) bildet gjengir forsamlinger, folketog i friluft eller forhold eller hendelser som har allmenn interesse

Unntakene må leses i lys av rettsutviklingen iblant annet Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD). Det innebærer at det er tvilsomt om kriteriet «aktuell» vil stå seg.

Terskelen for at kravet om «aktuell og allmenn interesse» er oppfylt er uansett lav. Vi nevner dette fordi det ble uttalt en del merkelig ting om dette i debatten i PFU. Her er det viktig at ikke PFU ikke lar seg lede av feilaktige oppfatninger av hva som er gjeldende rett, selv om utvalgets vurderinger er etiske og ikke juridiske.

Noen pussigheter fra debatten

  • Det ble sagt i PFUs møte at videoen som ble publisert av Telemarksavisa ikke hadde aktuell og allmenn interesse. Det er åpenbart ikke riktig, verken etter en juridisk eller etisk vurdering. Videoen, sett opp mot den journalistiske saken, ville utvilsomt fylt kravet i åndsverkloven. Den fyller, etter vårt syn, åpenbart også journalistiske og etiske krav til interesse. Dersom denne typen håndfast dokumentasjon avskrives som «uten interesse», så vitner det om manglende forståelse av journalistikkens funksjon.
  • Det ble sagt at det «ikke er lov å filme folk i jobbsituasjoner». Jo, det er absolutt lov. Det er også, i mange sammenhenger lov å publisere slike opptak – med eller uten samtykke. Det vil kunne avhenge av situasjonen.
  • Det ble sagt at man ikke må legge opp til at folk i jobbsituasjoner har «mindre beskyttelse» enn i private situasjoner. Jo, det må vi absolutt legge opp til, og det er da også utgangspunktet i gjeldende rett. Folk som opptrer i en jobbrolle vil ofte ha langt mindre «beskyttelse» mot eksponering enn om man er i en privat setting. Derfor er filming av sykepleiere, politifolk, bussjåfører eller forelesere på BI mens de er i en jobbsituasjon, som utgangspunkt noe helt annet enn å filme dem under en privat middag. Det må være åpenbart.
  • Viktigst av alt: Det ble fra flere, både presserepresentanter og allmennhet fremholdt at man må ha samtykke for å publisere opptak som det i TA-saken. Det er ikke riktig, verken juridisk eller etisk. Et slikt krav ville gjøre det omtrent umulig å drive dokumentasjon av en rekke viktige begivenheter; ulykker, branner, demonstrasjoner osv, hvor både profesjonelle og private kan komme med på bilder eller film og hvor det ikke vil være praktisk mulig å innhente samtykke.

PFU kan ikke forfølge en tankegang hvor det generelt skal stilles krav om samtykke i tilfeller som åpenbart faller inn under «aktuell og allmenn interesse» At det i andre sammenhenger vil være naturlig og kanskje sågar nødvendig å innhente samtykke, det er noe annet.

Heldigvis endte verken flertallet eller mindretallet på den konklusjon at samtykke var nødvendig i dette tilfellet, men debatten avslørte betydelig usikkerhet i utvalget med hensyn til hvilke premisser som ligger i bunnen. Den usikkerheten bør reduseres.

Et par poenger til slutt:

  • Både flertallet og mindretallet har vist til punkt 3.3 i Vær Varsom-plakaten når de uttrykker at TA burde informert de som var med på filmen og at den ville bli publisert. Det er imidlertid et spørsmål om dette punktet, som handler om «å gjøre premissene klare i intervjusituasjoner og ellers overfor kilder og kontakter» overhodet er beregnet for og passer på denne typen problemstillinger.
  • Under debatten om TA-saken uttalte allmennhetsrepresentant Kristin Taraldsrud Hoff at «om vi feller eller ikke er en funksjon av hvem som klager. Det kan vi ikke ha.» Jo, det kan vi og må vi ha. Det er ikke PFUs rolle å påføre folk krenkelser de ikke selv opplever. Taraldsrud Hoff syntes å mene at publiseringen av filmen med 96-åringen var et overgrep uansett hva han selv og de pårørende måtte mene. Det er i så fall en umyndiggjøring.
  • Taraldsrud Hoff uttalte også at «her bringer man pasientinformasjon, det har man ikke anledning til.» Jo, det har man i mange sammenhenger. Det kan foreligge samtykke (som det formodentlig gjorde her), eller det kan være andre grunner som gjør det både lovlig og forsvarlig å bringe pasientopplysninger. Taushetsplikten for pasientopplysninger gjelder for helsepersonell, ikke for mediene eller andre. Mye av den beste og avslørende helsejournalistikken som er laget bygger på at noen har brutt en taushetsplikt og at det er offentliggjort «pasientinformasjon». Dette må vurderes konkret.
  • For øvrig har vi liten sans for at medlemmer i PFU går løs på sønnen til den omtalte 96-åringen og karakteriserer hans kamp for sin egen far for «et tokt mot kommunen» og at han «er uten skrupler». Den type stigmatisering synes vi utvalget skal holde seg for gode til. Det utvalget skal vurdere er hvorvidt mediet i sin profesjonsutøvelse har holdt seg innenfor de grensene Vær Varsom-plakaten har trukket opp. Punktum.

Se opptak av PFUs behandling av klagen mot Telemarksavisa.

Som Ingrid Nergården Jortveit i Norsk Presseforbunds sekretariat ganske riktig har påpekt i sin oppsummering etter møtet: PFU er ikke et smakspoliti, men et faglig profesjonsutvalg. For at utvalget skal kunne utøve sin funksjon og nyte den nødvendige tillit både blant publikum og blant journalister og redaktører, er det en forutsetning at utvalgets medlemmer, hver for seg og samlet, forstår pressens samfunnsrolle og profesjonsutøvelse.