Duckert i hoffet

Publisert Sist oppdatert

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

Kronprinsparet skaffer seg stadig glamorøse og mektige venner innen områder som idrett, politikk, kultur og medier. Et eksempel på debutanter ved hoffet denne høsten er Dagbladets kulturredaktør Hege Duckert og Stein Hernes, tidligere politisk rådgiver for Jens Stoltenberg, nå kommunikasjonsrådgiver i Burson-Marsteller. Ekteparet inviterte nylig til bryllup med kronprinsparet på gjestelista, og Duckert og Hernes tilrettela for at de rojale gjestene kunne gjøre ubemerket entré til bryllupsfesten gjennom kjelleren, mens de andre gjestene kom hovedinngangen. Aftenposten skriver i artikkelen «Kronprinsparets nye venner» om Haakon og Mette-Marits nye nettverksbygging som inkluderer mennesker med mye makt også innen medier. Jeg har i flere år forsket på de unge kongelige og deres roller i mediesamfunnet, og var en av kildene i artikkelen. Så hvorfor gnåle nok en gang om at det er problematisk at sentrale personer i den norske medieeliten pleier sosial omgang med kronprinsparet?

I utgangspunktet er det en vinn-vinn situasjon når ulike eliter møtes, sees og fotograferes sammen, utveksler erfaringer, og trekker på hverandres kompetanse og kontakter. De kongelige tilegner seg sårt tiltrengt kulturell og symbolsk kapital, med den troverdighet og virkelighetsoppfatning som medieeliten byr på. Medieeliten får en smak av den kongelige pynt, glamour og nektar og får følelsen av å være eksklusive medlemmer med inngang til lukkede rom. Kronprinsparet har gjort det til en kunst å bli sett med betydningsfulle, vellykkede mennesker fra fagområder og miljøer som er nyttige for deres posisjonering i den norske offentligheten. Pressen følger villig opp med bilder av blide elitemennesker, som alle er travelt opptatt med å rangle, mingle, og si «ingen kommentar» til vennskapet med kronprinsparet, som popartisten Bertine Zetlitz.

Ja visst inviterer Haakon og Mette-Marit til middag på Skaugum med gjester fra Fattighuset, prostituerte og psykiatriske pasienter – pressefotografene og Bjørn Eidsvåg er også behørig til stede. Middagene med avvikerne tilhører likevel sjeldenhetene, den narkomane Hugo (kjent fra bokhøsten) er neppe noen gjenganger på Skaugum. Spydkaster Andreas Thorkildsen og andre sportslige enere smilte nylig selvsikkert i mottakelseslinja på Skaugum sammen med de kongelige. Det er lenge siden Mette-Marit utagerte i house-miljøet og kronprinsen framstod som en småfrikete student i Berkeley.

Kulturredaktør Hege Duckert er en durkdreven redaktør, og jeg finner det temmelig naivt når hun sier til Aftenposten om sin relasjon til de kongelige at «det finnes greie kjøreregler for slikt: Man avstår fra å skrive om dem og melder sin tilknytning dersom det oppstår diskusjoner omkring dekningen av dem». Duckert ignorerer den symbolske betydningen av at hun som mektig journalist og redaktør pleier vennskap med kongelige. Men verre er det at hun vil avstå fra å skrive om dem, enten det er i en positiv eller en negativ kontekst. Dette er å kaste all presseetikk over bord, og er forstemmende uttalelser fra en som bør ha en vaktbikkjefunksjon, selv om vi «bare» snakker om kulturjournalistikk.

I all entusiasmen over kronprinsparets humanitære engasjement, og gjensidig nytte av bekjentskapet, så «glemmer» medieeliten at kongehusets grunnprinsipp om arv av posisjoner er dypt problematisk i et demokratisk mediesamfunn. Selvfølgelig skal journalister og redaktører få omgås hvem de vil, men Duckert danser her med kildene, og hennes valg av kongelige dansepartnere kan beklageligvis avgjøre hvilke kjennskap og vennskap som får offentlighetens interesse i spaltene, og hva slags nettverk som forties med begrunnelsen «privatlivets fred». En av bokhøstens mye omtalte utgivelser er «Kongepudler – en røverroman om den norske eliten». Tittelen er treffende, sex-annonsene er fjernet fra Dagbladet, så hva blir det neste – St. Olav til Duckert for kongelogring?

Powered by Labrador CMS