Johnny Haglund har reist verden rundt i 30 år – i høst reiser han tilbake dit karrieren startet

Dokumentarfotograf og frilansjournalist Johnny Haglund har foreløpig brukt over 30 år av livet på å reise verden rundt, med mål om å fortelle historiene til helt vanlige folk.

Siden 1994 har han skrevet fast for Vi Menn, med reportasjer om alt fra reingjetere i Mongolias øde villmark, til kannibaler på Papua, russiske gullgravere og kvinnelige fiskere i Kongoelven.

Men for Haglund kan grotter i Nordland og Oslos underverden være vel så spennende. Journalisten treffer ham i hovedstaden like etter at han er tilbake fra reportasjetur i Finnmark.

– Der oppe leser jo alle Vi Menn – det er nærmest pensum for tredjeklassinger. Til forskjell fra i Oslo kom mange bort og hilste. Jeg fikk gode innspill til gode reportasjer, for de fortalte meg hva de savner. Det er kult, synes jeg.

Fellesnevneren for Haglunds prosjekter er historier man ikke kan google seg frem til. Det er i hvert fall utgangspunktet. Og de reportasjene som blir best, er de han ikke kan planlegge på forhånd. De bare dukker opp, sier han.

– Hvis lytteren er genuint interessert i å lytte, har alle en historie å fortelle. Og for å få folk til å fortelle må du bruke tid. Det er det jeg lever av.

Returnerer til jungelen

Nå tilbringer frilanseren rundt fem måneder i året på reise. Det samme gjelder i år, da han har planer om å returnere dit det hele startet.

Etter å ha blitt bitt av backpacker-basillen mot slutten av 80-tallet la Haglund planer for den lengste reisen så langt. I 1994 reiste han til Papua, den indonesiske delen av Ny Guinea, for en 42-dagers gåtur gjennom jungelen fra Wamena til Jayapura.

Kameraet hadde allerede blitt fast inventar i sekken, men bildene tok han bare for sin egen del.

– Før jeg dro hadde jeg en tanke om at det hadde vært gøy å prøve å selge bilder når jeg kom hjem, for å tjene litt. Jeg tok noen bilder og skrev en dårlig reportasje i ordentlig skolestil.

Vi Menn kjøpte reportasjen, og Haglund fikk smaken på at det kanskje var mulig å leve av det han likte aller best. Fra før av hadde han utdannet seg til elektroingeniør, men det var ikke der hjertet lå, forteller han.

I oktober i år returnerer han til Papua for å gå den samme ruten han tok gjennom jungelen for snart 30 år siden.

– Det er varmt og mye insekter, men jeg liker at det er litt ukomfortabelt. Det betyr at det ikke er så mange andre der, sier han og legger til:

– Nå skal jeg prøve å gå den samme ruta igjen og se hva som har skjedd de siste 30 årene med tanke på misjonærer, hogst, gullgravere og lokalsamfunnet. Den gang var det ordentlig vilt og urørt.

Bilder som forteller historien

Fire år etter at den første reportasjen sto på trykk i Vi Menn kunne frilanseren begynne å leve av journalistikken. Men sommeren gikk fremdeles til å tjene noen ekstra kroner som arbeider i Oslo Vegvesen, som taxisjåfør og småjobber som mannekeng, før han kunne sette ut på nye eventyr i vinterhalvåret.

– Jeg har faktisk aldri vært fast ansatt noe sted, ler han.

Gjennom avtalen med Vi Menn får Haglund betalt per reportasje, og i tillegg får han utbetalt et visst beløp i året for å dekke noe av reiseutgiftene.

– Én ting er at jeg har en god relasjon til redaksjonen, men det er enda viktigere for meg at jeg har en god relasjon til leserne. Jeg møter mange av dem, og da passer jeg på å spørre etter innspill. Det er motiverende.

I 2012 fikk Haglund andreplass i den gjeve Wold Press Photo-prisen i kategorien hverdag for sitt portrett av en ung wagenya-kvinne som fisket i Kongoelven. Kvaliteten på bildene er det han anser som det aller, aller viktigste for å lykkes som frilansjournalist.

– Du kan ha en veldig god historie, men om bildet ikke fanger folk og får dem til å stoppe opp, da er du lost. Det viktigste er å prøve å ta bilder som forteller historien. I hvert fall starten av historien, sånn at folk blir hekta.

Allierte seg med opprørssjef

Med frilanstilværelsen følger også noen utfordringer, som at han står alene om sin egen sikkerhet på reise. Men etter 30 år på reisefot har kildenettverket rundt om i verden vokst seg stort, og kontakten med de lokale beskriver han som den aller største sikkerheten.

– Land som Kongo og Tsjad kan jo være litt farlige, men bruker du lokale folk får du god kontroll på hvem du skal alliere deg med. Etter å ha reist i så mange år blir man jo en slags menneskekjenner. Å vurdere om jeg kan legge livet mitt i disse karene eller kvinnenes hender er lettere nå.

På en av reisene til den etiopiske delen av Danakilørkenen leide Haglund inn sjefen for en av landets opprørsgrupper som følge.

– Han var dyr, men han visste hvordan vi skulle unngå landminene og jeg kom meg trygt gjennom det. Hadde jeg vært fast ansatt i et mediehus hadde de jo ikke sagt ja til det, sier fotografen før han fortsetter:

– Jeg hater korrupsjon, men noen ganger hater jeg tanken på å ikke komme hjem mer enn korrupsjonen. Jeg må jo bare føye meg.

På en av de mange reisene i Kongo fikk Haglund igjen god bruk for sine lokale kontakter. Før en planlagt tur gjennom regnskogen ble han satt i kontakt med den øverste sjefen for sikkerhetspolitiet i landet.

– Jeg kom inn der med to flasker og hundre dollar. I bytte fikk jeg en papirlapp hvor det sto at «Johnny Haglund er min kamerat» og en signatur, forteller fotografen og understreker at lappen ikke så ut som stort.

Noen dager senere, på natten midt i den kongolesiske jungelen, traff han på bevæpnede menn. Med løpet på maskingeværet dyttet mot brystet husket han på lappen han hadde i baklomma.

– Da var det «bon voyage» og «god tur videre», ler fotografen og legger til:

– Det krydrer selvfølgelig historien når man kommer hjem, men jeg må innrømme at det var ubehagelig da jeg sto der i regnskogen med våpenet mot brystet. Det er ikke ofte jeg har tenkt at det ikke kommer til å gå bra, men det har skjedd noen ganger.

Ekteskapstips fra pelsjeger

Familieliv er kanskje ikke noe man forbinder med den rotløse livsstilen Haglund har valgt å leve, men sin nåværende kone møtte han nemlig på reportasjereise i Peru. Ekteskapet håndterer han delvis etter et tips han fikk langt inne i villmarken i Alaska i 2014.

– Noen kamerater og jeg padlet kano i en nasjonalpark hvor det ikke er lov med motor. Plutselig hører vi at noen kommer med påhengsmotor, og det dukker opp en kar med svært skjegg, langt hår og svær bikkje.

Mannen var pelsjegeren Archie Miller som hadde bodd i området i 40 år. Han var gift, og fortalte at han møtte kona si én uke i året, når han leverte skinn i byen. Miller forklarte at kona og han aldri kranglet, og at han var veldig lykkelig.

– Vi synes det var litt rart, men han var veldig klar på det. Det er noe herlig med avstander også, for da blir man ikke lei hverandre. Man er nyforelska hver gang.

Haglund har også tre barn – én som nå er voksen og to tenåringer. Det samme gjelder med dem, sier han.

– Det var verre når de var små og ikke forsto hvor jeg var. De kjenner på at de savner meg når jeg er ute og reiser, og jeg savner dem. Det er deilig. Nå har de også fått blitt med på noen turer.

Varsom med voldsomme kulturforskjeller

Kontraster i både levesett og tankegang er det fotografen blir mest fascinert av, om det så er blant innbyggerne i Oslo eller en isolert stamme på andre siden av jordkloden.

– Det er veldig mye å lære fra andre. Her hjemme føler jeg at mange higer etter alt de ikke har. Å sette det i perspektiv, og innse hvor heldige vi er, tror jeg vil gjøre folk lykkeligere.

Tidligere i år utløste en av Haglunds reportasjer i Vi Menn debatt her hjemme. Fra en reise gjennom bushen mellom Namibia og Angola tok den ferdige reportasjen for seg kulturforskjeller og -utfordringer blant himba-folket.

Pressens Faglige Utvalg mente den brøt med god presseskikk på Vær Varsom-plakatens punkt 4.3, om respekt i den journalistiske tilnærmingen basert på at befolkningen knyttes til alkoholisme, polygami og seksuelt misbruk av mindreårige.

– Jeg prøver alltid å være så korrekt og etterrettelig som mulig. Men uansett hva slags kultur det er: At unge jenter giftes bort til eldre menn er ikke greit, mener jeg. Uansett om det er en eldgammel stamme, er det ikke greit. Det skrev jeg, og det var det mange som reagerte på, sier Haglund.

PFU understreket også at dette var «en svært vanskelig sak» å behandle.

– Når man skriver om sånne voldsomme kulturforskjeller må man være veldig varsom. Kanskje særlig fordi jeg er hvit og nordmann kan det tolkes som at jeg mener noe galt og rasistisk, sier Haglund før han fortsetter:

– Man må være forsiktig. Det er det ingen tvil om. Jeg gjør alt jeg kan for å vise respekt for menneskene jeg møter og intervjuer. Jeg er ekstremt pirkete på å notere akkurat det kildene sier. Da blir kanskje ikke saken like spektakulær, men det får så være.

Å investere tid i folkene han intervjuer, og i reportasjene i sin helhet, mener han er den viktigste kilden til unike og organiske historier.

– Mange av de jeg har møtt i Afrika vet at vi i Vesten har mye penger, men tid vet de at vi ikke har så mye av. Hvis du tilbyr penger vil de stille opp, men det ville ikke være naturlig. Hvis du kommer og investerer tid skjønner de at du er interessert i dem, og man får en helt annen fortrolighet.

LES OGSÅ:

Prisvinnende fotograf må skaffe 70.000 kroner på tre uker