Teknologien både hjelper journalistene og truer kildenevernet, skriver artikkelforfatteren. Foto: Jürgen Fälchle/Fotolia
Teknologien både hjelper journalistene og truer kildenevernet, skriver artikkelforfatteren. Foto: Jürgen Fälchle/Fotolia

Kildevern i en vidunderlig tid

NRK protesterer mot nye muligheter til kildejakt. Programredaktør Lars Kristiansen anbefaler kryptering og fornyet innsats fra presseorganisasjonene.

Publisert Sist oppdatert

Internett, epost og mobiler har vært det største fremskrittet for journalistikken siden trykkpressen. Og den største trusselen mot kildevernet siden 2. verdenskrig.

Da jeg reiste rundt i verden for VG for 20 år siden, var det med personsøker i beltet, småmynter i lomma, og et evig søkende blikk etter telefonkiosker. I bagen hadde vi svære Hasselblad fotosendere, og dessuten TRX80 – en slags laptop i form av et tungt, tykt tastatur med et datagrønt, trelinjers skjermvindu. Til utlandet måtte vi i tillegg ha med krokodilleklyper – koblinger vi måtte sette rett på telefonledningene der de kom ut av veggen.

Vi etterlot oss en svinesti av hotellrom med istykkerskrudde telefonkontakter overalt hvor vi dro.

Dette var i forhistoriske 1995. I dag er alt dette og mer til erstattet av en smartmobil og et trådløst nettverk. For journalistikken har fremtiden vært vidunderlig.

Kommunikasjon har eksplodert. Og forutsigbart nok har overvåkningen av kommunikasjon eksplodert tilsvarende.  I forslaget til Ekom-lov, som nå er ute på høring, gis politi og PST vide fullmakter til å etablere “mobilregulerte soner” - uten domstolskontroll. NRK protesterer i sin uttalelse, og mener fullmaktene kan brukes til jakt på medias kilder.

“Alle journalister må forstå at de legger igjen digitale spor, og at sporene kan brukes til å avsløre kilder”, skriver Anders Brenna i sin bok Digitalt kildevern.

Det jobbes sikkert mye og godt i media med kildebeskyttelse. NRKs tipstjeneste er kryptert, vi har akkurat lansert en krypteringsmodul for epost i bedriften, jeg og en del andre journalister rundt meg har minst én krypterings-app for sms på mobilen. Vi gjør hva vi kan.

Samtidig vet vi at det finnes både myndigheter og private interesser med betydelige ressurser til å utnytte hull. Og hånden i været den journalist eller redaktør i dette land som kan leve med å få så mye som en eneste anonym kilde blåst. For kildene kan det stå om både jobben, ryet og i verste fall livet.

Så hva gjør vi? Norsk Presseforbund og Oslo Redaktørforening arrangerte et debattmøte om digitalt kildevern sist uke, og det kom frem mye fortjenestefullt og skremmende om kryptering og mobilovervåkning. Kryptoekspert og rådgiver for Freedom of the Press i USA, Runa Sandvik, kaller oss naive, og levner ingen tvil om at vi har mye å gå på, både teknisk og kompetansemessig.

Men undres på om vi ikke samtidig bør jobbe med grunnleggende definisjonsmakt – både innen språket, og innen jussen.

Runa Sandvik påpeker at kildevernet så langt er definert som redaktørers og journalisters rett til å ikke røpe kildene sine.  “Kildevern, er pressens rett til å beskytte sine kilder når de under vitneavhør for retten kan nekte å oppgi navn på anonyme innsendere eller andre hjemmelsmenn for meldinger i dagspressen”, står det upresist i Store norske leksikon. Noe mer presist formulert fra Wikipedia: “Kildevern er massemedienes og journalistenes rett til å ikke røpe kildene sine”.

Kildevernet er juridisk fastslått i “redaktørparagrafen”, altså Straffelovens §125: “Redaktøren av et trykt skrift kan nekte å svare på spørsmål om hvem som er forfatter til en artikkel eller melding i skriftet eller kilde for opplysninger i det. Det samme gjelder spørsmål om hvem som er kilde for andre opplysninger som er betrodd redaktøren til bruk i hans virksomhet. Samme rett som redaktøren har andre som har fått kjennskap til forfatteren eller kilden gjennom sitt arbeid for vedkommende forlag, redaksjon, pressebyrå eller trykkeri. (…) Bestemmelsene i paragrafen her gjelder tilsvarende for kringkastingssjef og for medarbeidere i kringkasting eller annen medievirksomhet som i hovedtrekk har samme formål som aviser og kringkasting.”

Parentesen over inneholder unntaksbestemmelser, som skal åpne for at vi likevel kan pålegges å oppgi kilder. Jeg er en av flere som så sent som for et par år siden ble avhørt av Spesialenheten for politisaker, i en kildejakt-etterforskning.  Det opplevdes ubehagelig, men ikke særlig vanskelig – det er jo bare å holde kjeft, hvilket Høyesterett for øvrig ga oss medhold i.

Langt verre for kildevernet enn den taktiske etterforskningen, er mulighetene til teknisk etterforskning av kildeinformasjon. Etterforskende myndighet kan være i sin fulle rett, for eksempel ved mistanke om brudd på taushetsplikt.

Og i slike etterforskninger er digitale spor blitt det samme for kildejakten som DNA-analyser er i andre kriminalsaker.

Så her kommer, helt ukryptert og ikke engang spesielt nyskapende, to forslag til grunnarbeid tiden bør være inne for nå:

  • Vi bør fornye innsatsen for å få lovfestet et etterforskningsforbud i kildesaker. Pressens organer har ved flere anledninger tatt til orde for å forby etterforskningsskritt som har til hensikt å avdekke medias kilder. Her har mange kolleger lagt ned mye og god jobb – så langt helt uten resultat. I Sverge er det ikke bare straffbart å oppgi anonym kilde, men også forbudt å iverksette etterforskning for å avsløre kilder (Tryckfrihetsforordningen, Kap.3,§4). Det kravet bør Presseforbund, Redaktørforening og Journalistlag samles om igjen, og fremme med fornyet aktualitet og argumentasjon, begrunnet i teknologisk utvikling.
  • I tillegg bør vi bruke språkmakten til en utvidelse av definisjonen av kildevern, fra ikke bare å gjelde medias rett til å ikke oppgi kilder, men til også å omfatte kilders rett til å varsle anonymt. Vi kunne begynne med en tilleggsformulering til Vær Varsom Plakatens 3.4. Det blir en krevende språklig øvelse - med andre ord velegnet for journalister og redaktører.
Powered by Labrador CMS