Bengt Calmeyer. Foto: Kathrine Geard
Bengt Calmeyer. Foto: Kathrine Geard

Mener mediene sviktet

– Treholt fikk en råtten behandling, mener veteranen Bengt Calmeyer.

Publisert   Sist oppdatert

Mediedekningen av Treholt-saken er tema for et åpent møte i Oslo Journalistklubb torsdag 21. oktober. Arne Treholts støttespillere har i 25 år kritisert mediene for å ha gjennomført et karakterdrap ved å forhåndsdømme Treholt og tilnærmet ukritisk videreformidle informasjon fra politiet og påtalemakten. Bengt Calmeyer var en av få norske journalister som markerte skepsis til politiets og medienes framstilling av Treholt som storspion, etter arrestasjonen i januar 1984.

– Mediene forhåndsdømte Treholt fra første stund og viste en manglende skepsis til opplysningene som kom fra makta, sier Calmeyer, som arbeidet som journalist og kulturredaktør i Arbeiderbladet/Dagsavisen i perioden 1959-1997.

Les et større intervju med Calmeyer i siste papirutgave av Journalisten. Der uttaler han at Treholt nok spionerte, men ikke i et slikt omfang som beskrives i dommen fra 1985.

Kjente ikke Treholt

Calmeyer forteller at han ikke kjente Treholt personlig, og bare i liten grad gjennom jobben som journalist, da byråsjefen ble arrestert.

Etter en tid ga ansvarlig redaktør Per Brunvand Calmeyer skriveforbud i Treholt-saken. Seinere reagerte Calmeyer også sterkt på det han oppfattet som yrkeskollegers fortielse og hån av boka «Forsinket oppgjør». Den kom i 1993 og satte Treholt-saken inn i en historisk ramme, med den kalde krigen som bakteppe. Boka var et oppgjør med alle som stemplet Treholt som storspion lenge før han ble dømt.

Et av de sentrale poengene i «Forsinket oppgjør» var Calmeyers teori om manipulering med det omstridte pengebeviset, som Treholt-dommen i stor grad bygger på.

– Jeg syntes det var grovt av pressen å hoppe på alt som kom fra politihuset og andre. Det opplevde jeg nesten som et forræderi mot pressens oppgave. Det var en total mangel på vilje til å se på de faktiske opplysningene i boka. Pressen burde ha fulgt opp indikasjonene på at pengebeviset var manipulert. Dette var en opplagt unnlatelsessynd, sier han.

Nådeløse VG

VGs Michael Grundt Spang var nådeløs mot Calmeyer i 1993. Han mente «Forsinket oppgjør» inneholdt «overanstrengte konspirasjonsteorier». Per Egil Hegge i Aftenposten var ikke mildere stemt:

«Hvis Bengt Calmeyer tror dette, tror jeg at jeg kjenner en person som gjerne vil selge ham bompengesystemet rundt Oslo.»

Calmeyer skrev en artikkelserie i forbindelse med boka, men Arbeiderbladet avslo å publisere den. Den ble imidlertid trykket i sin helhet i Det Fri Aktuelt i Danmark, mens svenske Aftonbladet brakte utdrag. Mye av innholdet var det samme som nå etter hvert kommer fram.

Ut av NJ i protest

Calmeyer meldte seg ut av Norsk Journalistlag i protest mot yrkeskollegenes fortielse av «Forsinket oppgjør», men det tidligere landsstyremedlemmet meldte seg inn igjen et halvår seinere.

Han holder fast på sine gamle teorier om bakgrunnen for pressens umiddelbare behandling av Treholt-saken.

– Norske journalister var en del av totalforsvaret etter annen verdenskrig, under den kalde krigen. De satt i ledende stillinger i norsk presse og hadde fortsatt dette i seg da Treholt-saken ble kjent. Jeg regner med at det var de som styrte holdningene i redaksjonene. Journalistene fikk nok ikke pålegg om å gjøre det slik. Men de ble på en måte hjernevasket, slik at deres naturlige kritiske holdning mot makthaverne forsvant. Det ble et slags hysteri, en moralsk panikk, også i pressen.

– Men lar rimelig oppegående journalister seg påvirke på en slik måte, da?

– Den gang gjorde de nok det. De fleste av dem var kommet inn på et tidspunkt da den kalde krigen fortsatt var veldig nærværende, og krigsfaren var reell. Dette er iallfall noe av forklaringen.