Anders Cappelen. Arkivfoto: Birgit Dannenberg
Anders Cappelen. Arkivfoto: Birgit Dannenberg

Journalistleder må ut av PFU

(LESERKOMMENTAR:) Mangler uavhengighet og evne, mener Anders Cappelen etter Nav-saken.

Publisert Sist oppdatert

Martin Riber Sparre har ikke den nødvendige uavhengighet og evne til å sette seg inn i klagesaker som må forventes av PFU-medlemmer.

Før sommeren felte Pressens Faglige Utvalg (PFU) NRK Brennpunkts program ”Diagnose mens du venter” for brudd på god presseskikk. Tre andre NRK-redaksjoner ble også felt for oppfølgingen av programmet.

 PFU kom blant annet til at programmet ga ”flere ganger en feilaktig fremstilling av hva slags ansvar Nav har”, og at Nav ikke hadde ”tilstrekkelig anledning til å svare for alle påstandene som fremmes”.

 Martin Riber Sparre er leder for Oslo Journalistklubb og representerer Norsk Journalistlag i PFU. Han jobbet i NRK fra 1999 til 2006, blant annet i NRK Forbrukerinspektørene, og er i dag journalist i Dagens Næringslivs nettavis. Da PFU behandlet Navs klage, la han ikke skjul på sin misnøye med PFU-sekretariatets innstilling til uttalelse, som han mente var altfor streng.

 På webTV-overføringen av PFU-møtet ser og hører man at Riber Sparre med forbitret stemme vedgår han at hans gamle NRK-kolleger hadde ”gått seg vill i opplysningene og nyansene”. Men: ifølge Riber Sparre var dette Navs skyld! For Nav hadde ikke gitt Brennpunkt den hjelpen man måtte forvente, og ikke bidratt til å opplyse saken.

 Riber Sparres innvending førte til at følgende setning ble tatt inn i uttalelsen: ”Det synes for utvalget som at Nav kunne gjort mer for å bidra til sakens opplysning, særlig når det gjelder informasjon om legene tilknyttet etaten, noe man i særdeleshet må kunne forvente av en stor offentlig virksomhet”.

 Hva er så faktum? Nav skriver i PFU-klagen at man brukte, konservativt anslått, rundt 300 timer på å imøtekomme Brennpunkts innsynsbegjæringer, og senere forsøke å rette opp i redaksjonens misforståelser og feilaktige påstander. Av e-postkorrespondansen mellom Brennpunkt og Nav (og som inngikk i klagens vedlegg) fremgikk det klart hvilken innsats Nav gjorde for å fremskaffe oversiktene Brennpunkt ba om, og forklare hvordan legelistene måtte tolkes.

 Brennpunkt ba om kun ett intervju med Nav. Dette ble gjennomført den 19. september. Tre dager senere fikk Nav se en foreløpig versjon av programmet. Mellom den 22. september og sending den 4. oktober sendte Nav en rekke e-poster til Brennpunkt for å rette opp i feil og misforståelser. E-postene tilsvarte til sammen over fem store kronikker i Aftenposten (totalt 32 187 tegn). Her ble det konkret påpekt hva Nav mente var feil, og hva Nav mente var presseetiske brudd. Flere av klagepunktene Nav anførte, er de samme som PFU felte NRK for. Alt dette var altså dokumentert i Navs PFU-klage og dens vedlegg.

 Hvordan Riber Sparre kan komme til at Nav ikke gjorde nok for å hjelpe Brennpunkt, er kort og godt uforståelig. Eneste plausible forklaring er at Riber Sparre 1) ser det som sin hovedoppgave i PFU å forsvare dem han er tillitsvalgt for, og/eller 2) ikke hadde lest sakspapirene.

 På PFU-møtet sa allmennhetsrepresentanten Henrik Syse til Riber Sparre at Nav før sending faktisk hadde vært flinke til å påpeke hva de mente var feil. Men dette holdt altså ikke for Riber Sparre, og Syse (konfliktsky som han alltid er i PFU) forfulgte ikke poenget sitt. Riber Sparre overkjørte Syse og fikk presset inn setningen om at Nav ikke hadde gjort nok for å opplyse saken.

 I enhver annen type domstol eller klageinstans som feller dommer eller avgir uttalelser i klagesaker som er svært viktige for klageren, ville man ikke akseptert en slik manglende uavhengighet og minimal kjennskap til sakens fakta som Riber Sparre oppviste. Hvordan kan vi i fremtiden ha tillit til PFU-uttalelser hvor innklagde redaksjoner frifinnes, og hvor Riber Sparre har agitert og stemt for dette?

 Burde Riber Sparre erklært seg inhabil i en klage på sine gamle NRK-kolleger? Problemstillingen illustrerer uansett en utfordring ved den norske selvjustisordningen, der kolleger i et lite journalistmiljø skal dømme hverandre. At pressens representanter har flertall i PFU, og at pressens organisasjoner oppnevner samtlige representanter, gjør ikke utfordringen mindre.

 I Sverige og Danmark oppnevnes allmennhetsrepresentantene av uavhengige organisasjoner, og disse har flertall i utvalgene gjennom utvalgleders dobbeltstemme. Slik burde det også være i Norge, og dette ville øke PFUs troverdighet radikalt.

 PS: Dette innlegget er blitt sendt følgende redaksjoner: Dagens Næringsliv, E24 (hvor Anders Cappelen er spaltist), Aftenposten, Dagbladet og VG. Ingen ville publisere det. DS

 (Anders Cappelen skrev Navs PFU-klage som førte til at fire NRK-redaksjoner ble felt for brudd på god presseskikk.)

 

Powered by Labrador CMS