Sven Egil Omdal. Foto: Bjørn Åge Mossin
Sven Egil Omdal. Foto: Bjørn Åge Mossin

Stol ikke på ekspertene

(Leserkommentar) Et kritisk blikk på vår ukritiske bruk av såkalt ekspertise.

Published Updated

Teksten under var Sven Egil Omdals innledning på Kringkastingsrådets møte i går:

Nyttårsaften 2007 ble analysesjef Kim Evjenth i Kaupthing fremstilt som ekspertenes ekspert i Finansavisen. «Satset du på 2007-tipsene til Kim Evjenth har du fått en avkastning på over 80 prosent! Øvrige eksperter som Tormod Høiby, Kristian Falnes, Peter Hermanrud og Pernille Christensen blir parkert», skrev avisen.

Åtte måneder senere ble Evjenth igjen intervjuet av Finansavisen. Da sa han at børsen skulle opp 10-20 prosent før årsskiftet. Som vi vel ennå husker, var knapt trykksverten tørr etter dette intervjuet før krakket kom.

I desember ble Evjenth igjen intervjuet. Da var hovedindeksen ved Oslo Børs falt til 190 poeng, det laveste på mange år. Nå var han svært negativ til aksjemarkedet. Han anbefalte investorer å være tilbakeholdne og anbefalte å «shorte» selskaper med dårlig balanse som kunne bli nødt til å hente inn penger på lave kurser.

7. januar ble Evjenth nok en gang oppringt, denne gang av Finansavisens kolleger i Hegnar Online. Nå var indeksen steget til 240 poeng, til tross for at Evjenth hadde sagt den skulle ytterligere ned. Og denne gang har Evjenth en forklaring på hvorfor han bommer:

«Jeg skal innrømme at jeg ikke hadde forventet en så stor oppgang som den vi har sett. Noe av grunnen til dette er nok at sentralbankene kuttet renten mye mer drastisk enn forventet, og at vi fikk en kraftig oppgang i oljeprisen. Svekkelsen av den norske kronen i samme periode har også hatt en positiv effekt på markedet», svarte han. Det han sier er altså at det skjedde noe, og det hadde han neimen ikke forutsett. Dette er en svært utbredt erfaring blant ekspertene, og noe vi journalister burde legge lang større vekt på i vår omgang med dem. Men som de sier i nyhetene: Mer om det senere.

Spådde skyhøy oljepris

La oss først flytte oss fra finans til olje.

21. mai i fjor ringte Dagens Næringsliv til oljeekspert Jarand Rystad og spurte ham hva han trodde oljeprisen ville bli framover. Han så ikke bort fra at den kunne komme opp i 260 dollar fatet i løpet av 2009. Som kjent snudde kurven og oljeprisen forlot nivået på 160 dollar for å falle ned mot, og så under, 100 dollar. Den 6. oktober ringte DN igjen til Rystad, som nå slo fast at nedturen for oljeprisen ville stoppe på 60 dollar. «Oljeselskapene vil ikke bore nye brønner dersom prisen skulle gå under det», sa han. Siden har prisen for et fat Brent Blend ligget mellom 40 og 50 dollar, og det bores fremdeles.

Til energiredaksjonen i Aftenbladet sa Rystad i slutten av november: «Vi har hele tiden spådd et fall i oljeprisen i 2008». Ja, om vi ser bort fra intervjuet i mai, da han sa at den skulle dobles, og intervjuet i oktober da han sa at den ikke ville falle mer.

Spådde «uendret» renteutviklingen

Det er ganske sikkert urettferdig å blinke ut Rystad og Evjenth. De er på ingen måte alene. Se bare på de såkalte boligekspertene. I april i fjor sa sjeføkonom Øystein Dørum i DnB Nor Markets at «det er grunnlag for ny oppgang i boligprisene i år», og for godt måls skyld, la han til at renten ville være uendret på 5,50 prosent fram til desember i fjor. Prisene falt, og renten steg til langt over 5,50, for så å falle til langt under. Man kan bruke mange ord for å beskrive renteutviklingen i fjor, men «uendret» er ikke et av dem.

Dørum var ikke alene. Sent i august i fjor meldte Statistisk sentralbyrå at boligprisene skulle opp igjen, at veksten ville bli på 2,6 prosent i 2008 og noe liknende i 2009. Nettavisen meldte dette under en ingress som lød: «Nye spådommer fra Statistisk sentralbyrå er søt musikk i ørene for norske boligeiere». Siden har musikken stilnet noe.

«Det er vanskelig å spå»

I oktober 2007 sa Terras sjeføkonom, Jan Andreassen, til Finansavisen at dollaren aldri ville gjenvinne sin styrke. I oktober 2008 ville den ligge på 5,84 mot norske kroner, mente han. Den lå på rundt 7,15. Det er en forskjell på 22 prosent, noe som i svært mange tilfeller vil være mer enn forskjellen på tap og gevinst for bedrifter som inngår kontrakter i dollar.

På selveste julaften i fjor hadde Dagens Næringsliv en dobbeltside som dokumenterte hvordan Statistisk sentralbyrå hadde levert det avisen kalte «Tidenes helbom»: «For ett år siden kunne ikke SSB-sjef Øystein Olsen skimte en eneste sky på himmelen over norsk økonomi. Nå varsler han økonomisk tilbakegang i Norge for første gang på over 20 år», het det i ingressen. Og allerede i neste setning kom en innrømmelse som vi gjør klokt i å legge oss på hjertet:

«Det er vanskelig å spå. Det er generelt vanskelig å spå omslag i økonomien.», sa Olsen. Og det har han selvfølgelig rett i. Men med tanke på de problemene som Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Saera Khan kom opp i da det ble kjent at hun hadde valgt å satse på de profesjonelle spådamene, må vi anta at pressen mener at ekspertene likevel behersker denne vanskelige kunsten bedre enn den klarsynte Isabel til kr. 29,90 i minuttet. At det faktisk er evnen til å si noe pålitelig som gjør dem til eksperter, til forskjell fra oss andre som også kan uttale at prisene enten kommer til å gå opp eller ned. Hvis de da ikke forblir uendret.

Ulltveit-Moe var skeptisk

Ved forrige årsskifte intervjuet Dagens Næringsliv 15 eksperter om deres syn på boligprisenes utvikling i 2008. Dette var på et tidspunkt hvor det var relativt rolig i markedet, før Lehman Brothers og Bear Sterns, før krisepakker til bankene og sluttpakker i bedriftene, før Island gikk på opphørssalg og Kristin Halvorsen ba oss ikke dele godene, men å kjøpe dem.

To av de 15 mente prisene ville stige med 6-7 prosent, fire av dem mente prisstigningen ville ligge rundt 5 prosent, to av dem spådde en prisvekst på 2-3 prosent, mens sju av ekspertene mente prisene ville gå ned. Aller mest pessimistisk var investor Jens Ulltveit-Moe, som mente at prisene ville falle med 20 prosent. Spennet mellom det høyeste og det laveste anslaget var altså nesten 30 prosentpoeng, bedre kjent som forskjellen på bonanza og total krise.

Valebrokk beklaget

En av de få redaktørene som innimellom har gleden av å bli presentert som ekspert, Kåre Valebrokk, brukte den gang sin søndagsspalte i Aftenposten til å gjøre seg sarkastisk over Ulltveit-Moes spådom om det kraftige fallet. Ulltveit-Moe hadde tatt grundig feil før, skrev Valebrokk. Som motekspert benyttet Valebrokk seg av ingen ringere enn Alan Greenspan, mannen som ni måneder senere skulle innrømme at han gjennom 40 år hadde bygget hele sin, og langt på vei USAs økonomiske politikk, på en illusjon, antakelig den sterkeste avbikt siden Galileo Galilei.

Da det viste seg at Ulltveit-Moe var den eneste av de 15 som var i nærheten av virkeligheten slik den fortonte seg i desember 2008, var Valebrokk stor nok til å bruke samme spalte til å beklage det han kalte «en urett begått for nøyaktig ett år siden».

Et slikt journalistisk tilbakeblikk er en sjeldenhet. Som oftest lar vi de feilslåtte spådommer vi har kolportert, synke i glemselens hav uten å gjøre det minste forsøk på å lære noe av dem.

Uavhengighet og egeninteresse

I november skrev jeg en kommentar om medienes nokså bevisstløse bruk av eksperter. Jeg fikk et interessant tilsvar fra Martin Gjelsvik. Han er ingen hvem som helst. I tillegg til å være styreleder i Skagenfondene, hvor gode framtidsanalyser er helt vesentlige for å lykkes, er han direktør ved forskningsstiftelsen Iris ved Universitetet i Stavanger. Iris har blant annet utviklet omfattende scenarier for Stavangerregionens utvikling fram mot 2020. Store deler av Martin Gjelsviks offentlige virksomhet bygger altså på evnen til å si noe kvalifisert om framtiden. Han er en av de ekspertene som vi journalister elsker å ringe til når vi vil vite hvordan det går.

Gjelsvik skriver i sin artikkel at økonomers spådommer bare er troverdige når økonomien oppfører seg forutsigbart og normalt, når alle utfall ligger innenfor kjente sannsynligheter. «Under slike omstendigheter er økonomens analyser antakelig mer treffsikre enn klarsynte Isabel og drosjesjåføren Kurt», skrev han – og la til: «Minst troverdige er likevel de som gir seg ut for eksperter, men som spår ut fra egeninteresse. Eiendomsmeglere skiller aldri mellom svarte svaner og hvite løgner.»

I denne ene setningen fanget han opp de to største faremomentene ved journalisters ukritiske bruk av ekspertbegrepet, nemlig vår manglende evne eller vilje til å beskrive grensene for ekspertisen, og til å skille mellom uavhengighet og egeninteresse.

Viktige valg

Før vi ser på disse to aspektene ved ekspertveldet, bør vi kanskje stille det grunnleggende spørsmål: Hvorfor intervjuer vi i det hele tatt alle disse utallige ekspertene? Hva er bakgrunnen for at et av våre vanligste journalistiske formater er å ta fatt i et faktum, et tall eller en enkelt opplysning, og så be et menneske som vi utroper til ekspert, om å spå om hva som nå vil skje. Børsen falt med tre prosent, vi ringer en mekler og ber ham si om den vil falle mer. Hamas har skutt en rakett – vi ber en forsker ved Nupi fortelle om dette innebærer en ny invasjon i Gaza. Kinobesøket stiger med sju prosent, vi ber lederen for Norsk kinodrift spå om dette betyr fjernsynets død.

I noen av disse tilfellene spiller det antakelig ingen rolle om eksperten bommer eller treffer med sine analyser. Situasjonen i Gaza blir sannsynligvis lite påvirket av hvordan Odd Karsten Tveit eller Hilde Henriksen Waage tolker det siste angrepet fra den ene eller den andre siden. Men på det økonomiske området gir vi svært ofte informasjon som ligger til grunn for viktige valg. Når familier skal bestemme seg for om de skal kjøpe hus eller hytte, vil beslutningen bli påvirket av forventningene til renten og til arbeidsmarkedet. Forsikrer ekspertene som NRK har funnet fram til, at renten vil holde seg stabil eller gå ned, vil det antakelig utløse en annen beslutning enn om ekspertene advarer mot en sannsynlig økning på 4-5 prosentpoeng. Skal familien våge et stort økonomisk sprang, vil en vurdering av jobbsikkerheten også naturlig høre med, spesielt hvis en eller flere av familiens medlemmer arbeider i konjunkturutsatte yrker. En ekspertuttalelse i Dagsnytt om at det kommer til å bli økt ledighet i reiselivsbransjen, kan stoppe tunge planer om leilighet i Marbella eller kanskje til og med en beslutning om å satse på et barn til.

Best mulig faktagrunnlag

Vår oppgave som journalister er å gi et best mulig faktagrunnlag for borgernes valg, enten det er de store, men uforpliktende, politiske valgene, eller de store og sterkt forpliktende private valgene: Skal vi droppe prevensjonen? Skal vi låne tre millioner? Men også de små valgene påvirkes av informasjonen vi gir: Skal vi skifte til vinterdekk nå eller vente til uke, kjøpe blu-rayspiller eller vente på neste teknologi, velge plasma- eller LCD-skjerm, se Rogaland Teaters versjon av «Stormen» eller «Max Manus» på kino?

I slike valg er det viktig at leserne, lytterne eller seerne vet hva som er fakta, og hva som er høyst diskutable, subjektive oppfatninger. De fleste forstår at filmanmelderen er subjektiv, men det er ikke så lett å forstå at sjeføkonomen i DnB opererer med en feilmargin på 25-30 prosent når han sier at boligprisene vil stige eller renta synke. Men det er det han gjør. I hvert fall om vi skal ta hensyn til at det faktisk finnes svarte svaner.

Ukjente ukjente fakta

I en av sine mest minneverdige uttalelser sa USAs tidligere forsvarsminister, Donald Rumsfeldt, at årsaken til at krigen i Irak gikk skeis, var ikke at man unnlot å beregne alle kjente fakta og alle kjente ukjente fakta. For det hadde man. Men USA hadde ikke tatt tilstrekkelig hensyn til de ukjente ukjente fakta, de faktaene som man ikke visste at man ikke visste om.

Disse ukjente ukjente faktaene er de brå omveltningene, hendelsene eller oppdagelsene som snur opp ned på det vi vet, som omkalfatrer verden slik vi kjenner den. Den libanesiskamerikanske forskeren og tidligere aksjemekleren Nassim Nicholas Taleb kaller dette fenomenet for svarte svaner. Begrepet refererer til et avgjørende brudd med gammel kunnskap. Helt fram til 1700-tallet var verdens ornitologer enige om at alle svaner var hvite. Det skyldtes at ingen av ornitologene hadde vært i Australia, hvor det fantes svarte svaner. I det øyeblikk den første svarte svanen ble observert, ble hele kunnskapen om svanenes farge kullkastet.

Tror på lineær utvikling

I sin bok «The Black Swan» går Taleb løs på politikeres, økonomers, historikeres – og ikke minst journalisters – tendens til å tro at framtiden er en jevn forlengelse av fortiden. Vi ser på begivenhetene i ettertid og presser dem inn i et mønster som får utviklingen til å framstå som lineær, mens den ifølge Taleb i stedet er kjennetegnet av brå og uventede endringer. Men fordi vi glemmer, eller ikke innrømmer at det er dette vi gjør, framstår fortidens historie som langt mer logisk og sammenhengende enn den i virkeligheten var for de menneskene som opplevde den. Denne etterrasjonaliseringen gjør oss ikke tilstrekkelig bevisste på at også fremtiden plutselig kan bli en helt annen.

Selv bruker Taleb første verdenskrig, pc-utviklingen, internett og 11. september som eksempler på slike svarte svaner, og han kjenner antakelig ikke engang til statsminister Gunnar Knudsens sitat fra våren 1914, like før verdenskrigens utbrudd, om hvor sjeldent skyfri den verdenspolitiske himmelen var. Gunnar Knudsen kunne gjort karriere som sjeføkonom i dag.

Taleb bruker et morsomt bilde om kalkunens liv. Hvis man intervjuer en fet og fornøyd kalkun om dens liv og deretter lager en prognose basert på dens tilværelse hittil, vil den oppadgående trivselskurven fortsette bratt oppover, med mindre man vet at Thanksgiving står for døren. I det øyeblikk man får informasjon om hva denne høsttakkefesten betyr for kalkuner, vil kurven få en voldsom og brå knekk, i likhet med kalkunens hals. I samfunnsvitenskapene vet vi vanligvis ikke at Thanksgiving kommer, derfor er alle spådommer om fremtiden basert på at den blir noenlunde lik fortiden. Derfor kommer Berlinmurens raske fall og Sovjetsamveldets nesten like raske oppløsning som et sjokk selv på ekspertene, selv om de i ettertid sier at de hele tiden trodde at det måtte gå slik. Det gjorde de nemlig ikke. Ja, bortsett fra noen helt få. Noen eksperter får innimellom rett, det er bare så vanskelig på forhånd å finne ut hvem disse er.

Snakker prisen opp

Gjelsviks første forbehold var at eksperten bare er ekspert når alle utfall ligger innenfor kjente sannsynligheter, mens Taleb hevder at svært mye av samfunnsutviklingen er styrt av utfall utenfor, til dels langt utenfor, alle kjente sannsynligheter. Ikke bare var det umulig å forutse 11. september, det var også umulig å forutse at et angrep som ikke hadde med Irak å gjøre, ville føre til en hittil 6 år lang krig mot Irak, og at denne krigen igjen ville medvirke til valget av en svart amerikansk president, en tanke som virkelig ville vært en svart svane den 10. september 2001.

Gjelsviks andre innvending var at vi pressefolk utgir som eksperter personer som har sterk egeninteresse av at utviklingen går i den ene eller andre retning. En eiendomsmekler har kanskje innsikt i prisutviklingen for boliger, men han er først og fremst ekspert på å snakke prisen opp, ettersom hans egen lønn avhenger av omsetningshastighet og prisnivå. Forvalteren av et aksjefond vet kanskje mye om fondssparing som alternativ til banksparing, men han ingen uhildet kilde for folk som lurer på om de skal sette farsarven i banken eller i et fond.

Fire svakheter

Oppsummert er de største svakhetene ved medienes ukritiske bruk av eksperter:

1. At ekspertisen er omstridt uten at vi redegjør for hvor omstridt den er. Svært mye av den journalistikken som bruker såkalte eksperter, er enkildejournalistikk hvor kilden raskt ville blitt motsagt om vi tok en ekstra telefon. Dermed ville saken bli mer komplisert, men sannsynligvis også mer korrekt.

2. At vi ikke tar hensyn til at ekspertisen spriker sterkt selv innenfor kjente sannsynlighetsrammer, jevnfør de 15 som ble intervjuet av DN på et relativt rolig tidspunkt, men som likevel var oppsiktsvekkende uenige.

3. At de kjente sannsynlighetsrammene jevnlig blir sprengt i filler og at ekspertisen da går med i smellet, uten at vi minner leserne eller seerne om at dette har skjedd før. I stedet formidler vi forsikringer om at det ikke kan skje igjen. Helt til i fjor høst sa børsekspertene at krakket i ‘29 ikke kunne gjenta seg fordi bankene nå har langt bedre verktøy for risikostyring. Modellene er svært sofistikerte og bygger på enorm datakraft, som raskt vil justere eventuelle tendenser til krakk, lot vi ekspertene si. Men så viste det seg altså at disse modellene var laget av folk som ikke visste at det finnes svarte svaner.

4. At vi oppfører oss som vi ikke har arkiver, ved ikke å sjekke hva våre intervjuobjekter har uttalt om samme tema tidligere, og konfrontere dem med dette, eller i det minste gjøre lytterne oppmerksomme på at så vel Evjenth som Rybrand – og mange andre med dem – har bommet kapitalt nettopp på de områdene hvor vi stadig bruker dem som eksperter.

Ved å motvirke disse fire svakhetene, vil vi få færre oppslag som kategorisk slår fast at renten kommer til å gå opp eller ned, at boligene blir billigere eller dyrere, eller at oljeprisen kommer til å gå til himmels eller til bunns. Hva gjør vi så?

Tja, kanskje vi kunne lage bedre journalistikk om hvordan tingene faktisk er, heller enn å publisere usikre spådommer om hvordan de vil bli.