– NRK TV feirer sitt 50-årsjubileum om dagen, mens du har nøyaktig en måned igjen av en svært lang karriere på skjermen. Hvordan vil du beskrive din tid i NRK?
– Jeg har min siste sending som programleder i Dagsrevyen mandag 27. september, sammen med Ingvild Bryn. Det er på dagen 40 år etter at jeg ledet min første Dagsrevy-sending, som NRKs første faste programleder. Det har vært et fantastisk privilegium fra ende til annen å jobbe i Dagsrevyen, flaggskipet i en levende mediebedrift. Samtidig har det vært en stor utfordring å være med på å gi folk et tilbakeblikk på og et innblikk i nyhetene hver dag. Jeg har alltid elsket å fortelle ting, helt fra jeg var liten og fortalte mor og far hva som hadde skjedd på skolen. Som programleder i Dagsrevyen kunne jeg jo fortsette med å fortelle mor og far, så lenge de levde, og andre, om det viktigste som hadde skjedd i Norge og verden det siste døgnet. Det er jeg veldig takknemlig for.
FN-bevis
– Du har også gjort andre ting for NRK?
– Ja, jeg har vært reporter, utenriksmedarbeider, ledet tv-innsamlinger og var Afrika-korrespondent i årene 1982–86. I min tid i Afrika var hovedsaken den stadig voksende kampen mot apartheid i Sør-Afrika. Tre av mine reportasjer havnet for øvrig som bevismateriale av FNs sanksjonskomité, som dokumentasjon av brudd på menneskerettigheter og sanksjoner mot Sør-Afrika.
– Hva er den sterkeste opplevelsen din som journalist?
– Min sterkeste opplevelse river og sliter i meg fortsatt. Jeg så inn i øynene på en ti-elleve år gammel jente i Etiopia under sultkatastrofen i 1984. Jeg så desperasjon i øynene hennes, og kamp for å leve til neste dag. Hun sto og holdt på sin døende lillebror, som hadde stor, oppblåst mage og tynne, sviktende bein. Følget deres var på flukt fra sultleirene, dødsleirene, nord i Etiopia, dit vi var på vei. De la seg ned foran bilen vår og ba om mat. Vi endevendte bilen, men fant bare seks Marie-kjeks. De ga jeg til jenta, pluss litt penger. Å møte verdens urettferdighet, personifisert gjennom denne lille jenta som ikke visste om hun ville leve neste dag, går rett inn i hjertet. Du blir ikke kvitt det, og det ønsker jeg heller ikke. Derfor har journalistikk for meg handlet veldig mye om å avdekke urettferdighet, slik at det kan bli gjort noe med det. Jeg håper at kommende journalistgenerasjoner aldri mister dette av syne.
Mandela
– Hva vil du trekke fram som det hyggeligste?
– For meg som dekket Afrika og kampen mot apartheid i så mange år var det svært hyggelig å oppleve dagen da Nelson Mandela gikk ut av fengselsporten som en fri mann, 11. februar 1990. Da gikk det et sug gjennom magen, og da visste vi at apartheids dager var talte. Det var også stort da Mandela ble innsatt som president i et fritt og demokratisk Sør-Afrika 10. mai 1994. En innsettelse som for øvrig NRK, av uforståelige grunner, ikke sendte direkte. Muligens som eneste kanal i Europa. Selv måtte jeg se denne verdensbegivenheten på svensk TV.
– Mitt største journalistiske skup er nok intervjuet med Tanzanias daværende president Julius Nyerere i 1985, da han for første gang innrømmet at politikken hans langt på vei hadde vært mislykket. Intervjuet vakte stor oppsikt i hele verden, og dokumentarserien som intervjuet var en avslutning på, bidro til at den norske bistanden til Tanzania ble revurdert.
Oppmerksomhet
– Har du fått mange personlige henvendelser fra kjærlighetssyke kvinner opp gjennom årene?
– Egentlig ikke så mye. Jeg tror mine kolleger på kvinnesiden har fått større slik oppmerksomhet. Her er vi forresten ved en av de store forskjellene på vanlige journalister og oss som er tv-journalister. Vi kommer inn i hjemmene og i det private til folk på en helt annen måte. Folk blir på fornavn med oss, og grensene viskes ut. Vi blir nesten folkeeiendom. Det er stort sett veldig hyggelig, men kan også innimellom være plagsomt. Det er jo ikke alle dager du er i form til å svare på alskens henvendelser på trikk og bane, i butikk eller kjøpesenter.
– Hvordan blir det å gå ut NRK-døra for siste gang?
– Det blir 29. september. Da tar jeg med meg mitt pikkpakk, og klumpen i halsen kommer til å være stor. Tenk, 44 år i denne institusjonen … Pluss mine tre år i Sølvguttene. I perioden 1953–56 var jeg faktisk på NRKs lønningsliste, for Sølvguttene sang to ganger i uka her. Vi fikk 50 kroner måneden i såkalte lommepenger, et enormt beløp for en gutt den gang.
– Hva har du tenkt å gjøre den første tiden etterpå?
– Jeg skal ikke være pensjonist. I vinter besluttet jeg å droppe planen min om å stå i jobben til jeg er 70 år, slik jeg har rett til. Ankepunktet mitt i forhold til NRK-ledelsen var at jeg ønsker å fortsette som tidsvitne om apartheid i Sør-Afrika. Derfor skal jeg fortsatt holde foredrag og kåserier om sørafrikansk historie på norske temareiser til landet. Dessuten synes jeg det er veldig morsomt å lede debatter og konferanser, på engelsk og norsk. Så nå begynner jeg på en ny karriere.
Ble nektet
– Du reagerte sterkt på NRK-ledelsens varsel om å stramme inn redaksjonelle medarbeideres anledning til å påta seg eksterne oppdrag. Hvorfor er du så negativ til dette?
– Jeg ble nektet å fortsette med temareisene til Sør-Afrika. Ledelsen mente at jeg på sikt kunne true NRKs troverdighet og omdømme. Etter min mening skulle det bare mangle at jeg fikk honorar for oppdragene. Så da måtte jeg ta en beslutning på om jeg ville fortsette å jobbe i NRK eller ikke.
– Denne uenigheten var avgjørende for din beslutning om å forlate NRK?
– Ja, den var foranledningen til at jeg slutter i NRK tidligere enn jeg hadde planlagt. Dette kom Dagbladet for øre, og det ble store oppslag. I den forbindelse vil jeg gi ros til NRKs ledelse, som viste stor klokskap ved likevel ikke å gi meg skriftlig refs for uttalelsene mine til Dagbladet. For hva skulle jeg egentlig refses for? At jeg svarte på spørsmål fra journalister? Det er jo det vi lever av her.
Friminutt
– Hvorfor er reisene til Sør-Afrika så viktig for deg?
– De har vært mitt eneste friminutt fra studio i NRK. Reisene gir meg en fantastisk mulighet til å få nye kontakter og nye impulser og til å holde kontakt med gamle venner i Sør-Afrika. Jeg er den norske journalisten som besøkte Sør-Afrika oftest under apartheidtiden, så jeg føler at jeg har en forpliktelse til å være et tidsvitne. Jeg var øyenvitne til de uhyrlighetene som fant sted.
– Samtidig vil jeg understreke at jeg overhodet ikke er bitter. Jeg forlater NRK som en veldig takknemlig mann. Jeg ser på det som skjedde som en mulighet til å gjøre noe annet i livet.
