Mette Yvonne Larsen kommer ut fra forsvarerrommet i Tingretten på Lillehammer, for å bekjentgjøre for media at Rune Øygard ikke går av som ordfører.   FOTO: GEIR OLSEN/VG
Mette Yvonne Larsen kommer ut fra forsvarerrommet i Tingretten på Lillehammer, for å bekjentgjøre for media at Rune Øygard ikke går av som ordfører. FOTO: GEIR OLSEN/VG

Den sympatiske jernringen

KOMMENTAR: Mediesirkuset er blusset opp igjen som følge av ankesaken til Rune Øygard i Eidsivatingslagmannsrett. Og midt oppe i det hele viser Medie-Norge en beskyttende side overfor  jenta som turte å si ifra

Publisert Sist oppdatert

Denne kommentaren er første gang publisert i Aftenposten.no

Tingretten gjorde det hele klart i sin knusende dom like før jul: Rune Øygards forklaringer fremstod konstruerte, kunstige og lite troverdige. En jente som turte å si ifra ble trodd, og en rettssak som hadde fått hele Norges presse til å rette seg mot Gudbrandsdalen forsvant fra avisforsidene.

Mandag denne uten startet ankesaken mot Øygard i lagmannsretten, og lite overraskende fulgte også den detaljerte pressedekningen. Lite er forandret denne gang, men Rune Øygards forsvar har bestemt seg for å styrke tiltaltes sak ved å få retten til å stille spørsmål ved jentas forklaringer og troverdighet. Dermed går de inn for å svartmale en nå sytten år gammel jente som har reist seg opp i rettssystemet.

Og oppi alt dette rapporterer pressen.

Samfunnsansvar

De rapporterer om Rune Øygard, om hans kone, om uttalelser fra hans forsvarer Mette-Yvonne Larsen. Skisser av hele saken til nå dukker opp som lenker i nettavisene. De blåser opp de nyeste utsagnene fra vitneforklaringene og kommenterer på stemningen i rettssalen. Det skildres blikk som sendes over gulvet fra vitneboksen mens jenta forteller sin historie, ikke bare for retten, men for et helt land.

Men samtidig som pressen lukter blod, viser de også en etisk og skånsom side i sin behandling av det hele. I en sak der alt er en nyhet, der det tilsynelatende alltid finnes mer stoff og nye vinklinger, har pressen holdt seg unna jenta. De har innsett at deres samfunnsoppdrag også innebærer et samfunnsansvar. Pressen har valgt å forsøke å finne en balansegang mellom det å rapportere fra en særdeles viktig rettssak, og det å verne om de delene av saken som ikke er nødvendige for å foreta denne rapporteringen. De viser god presseetikk ved å ikke også rive jenta i fillebiter i denne prosessen.

For noen virker dette kanskje selvfølgelig, men pressen er ikke alltid like barmhjertig og etisk kalkulerende. En kan enkelt se for seg et motsatt scenario i denne saken. Pressen kunne godt gått etter jenta med et helt arsenal av reportere og fotografer. En kunne tenkt seg at de ville snakket med jentas familie, klassekamerater og tidligere venninner. At de ville saumfart Facebook for gamle kommentarer som kunne blitt slått opp på landets forsider i fet type.

I jobben med å fortelle Norge om en stor og viktig rettsprosess, kunne pressen antakelig risikert å dra jenta som gjorde denne saken til en sak med seg ned i dragsuget.

Det skal være lov å si fra

Men i stedet er det stille. En anonym, underfundig og nesten mystisk ro ligger rundt jenta mens retten, pressen og resten av Norge lytter til henne. Det har tilsynelatende formet seg en enighet i et samlet norsk pressekorps om ikke å røpe hvem jenta i Øygard-saken faktisk er. Reportere snakker med henne, de lytter og forteller, men de snakker ikke om henne. De har ennå ikke gjort jenta til en nyhetssak i seg selv. Som en følge av dette får vi som sitter på sidelinjen et inntrykk av at dette rett og slett ikke er relevant for saken som en nyhet.

Til tross for at det stormer rundt denne jenta, har pressen slått en beskyttende jernring om henne. Pressen lar være å fortelle fordi vi ikke trenger å vite. De viser en presseetikk som sender et budskap: de forteller oss at det skal være lov å si ifra. I Norge skal det være lov å være ung og skjør og, på tross av et enormt mediepress, anonym. Etter alt dette kan jenta fortsette videre uten å ha hundretusener av treff på sitt eget navn på søkemotorer på internett og et gjenkjennelig navn.

Pressen har forstått hvor viktig dette faktisk er, og det smitter over på publikum. Ikke bare forteller dette noe om denne saken, men det er med på å gi ringvirkninger til senere. Overgrep og maktmisbruk skal kunne snakkes om. En skal kunne reise seg.

En skal kunne si ifra. Og en skal kunne fortsette videre etter at alle kameraene er forsvunnet.

Her står det respekt av pressen. Fortsett slik.

Powered by Labrador CMS