Amund Djuve, jeg tror ikke du og jeg deler oppfatning av hva det vil si å gjøre sitt ytterste

I Journalistens dokumentar om trakasserende meldinger og arbeidsmiljøet knyttet til én avdeling i Dagens Næringsliv (DN), hevder du at avisens ledelse har gjort nettopp dette, sitt ytterste.

Som samboer til «Nina», som ble trakassert gjennom flere år, oppleves påstanden din som ansvarsfraskrivende.

• Se svar fra DN-redaktør Amund Djuve nederst i saken.

26. februar 2018 kontaktet jeg min samboers avdelingsleder for å få han til å ta tak i trakasseringen hun ble utsatt for.

Ved flere anledninger ga jeg tydelig uttrykk for at avisens ledelse måtte informeres og involveres.

9. april var hun i sitt første møte om situasjonen etter at jeg involverte meg. Da hadde det gått 42 dager siden jeg kontaktet hennes nærmeste leder om alvoret i situasjonen.

Noen vil sikkert spørre seg om hvorfor jeg som pårørende var den som kontaktet «Ninas» nærmeste leder.

Årsaken er ikke hennes manglende evne til å handle i eget liv.

Forhistorien er at hun sent på høsten 2017 forsøkte å gå i dialog med avdelingslederen om det hun ble utsatt for, men opplevde å ikke bli møtt på en måte som gjorde det håndterbart for henne å følge det opp videre.

I stedet brukte hun alle kreftene sine på å skjule det som skjedde for alle rundt henne.

Det kan virke som en uforståelig strategi for oss som aldri har opplevd noe liknende, men i ettertid har jeg fått forståelse av hvor sterk skamfølelsen kan vokse seg hos mennesker som blir utsatt for trakassering.

Det kan også legges til at terskelen for å kontakte «Ninas» daværende sjef var relativt lav siden han også var i vår private omgangskrets, og der vennskapet mellom han og «Nina» fremsto som fortrolig og nært.

I perioden etter at jeg varslet «Ninas» leder var det hyppig kontakt mellom oss. Til tross for det, skjedde det ingenting.

Vi opplevde at det ikke ble tatt noe initiativ fra avdelingslederen, og her hjemme ga «Nina» uttrykk for at hun opplevde at DN ikke tok situasjonen på alvor. Dette videreformidlet jeg til avdelingslederen i en sms, den 5. mars 2018:

«(…) hun er litt bekymret for at det tar tid og ikke skal bli tatt på alvor».

To uker senere har det fortsatt ikke skjedd noe, og jeg sendte derfor nok en melding. 18. mars 2018, skriver jeg følgende:

«[Nina] er helt knust etter å ha fått ni meldinger i helga….Forventer at du tar skikkelig grep denne gangen for dette går alvorlig ut over helsa hennes.

Mens meldingene raste inn på «Ninas» telefon, tok det 42 dager før hun fikk et møte med en av avisens redaktører og HR.

Som pårørende og pådriver for at DN skulle ta tak i trakasseringen, ble det en krevende prosess å følge fra sidelinjen.

Håndteringen av «Ninas» sak, hvor Djuve mener at DN som arbeidsgiver har gjort sitt ytterste, kommer over dørstokken og inn i hjemmet vårt, en natt i juli 2018.

Sommeren 2018 var «Nina» sykemeldt fra jobben i DN. Hun var sterkt preget av hvordan hun opplevde at varslingssaken var blitt snudd om til å handle om hennes helse, og ikke trakasseringen som hun ble utsatt for.

Det er åpenbart at hun opplevde det som en tilleggsbelastning at hennes egen leder, og tidligere betrodde venn, fremsto som en motstander.

På dagtid den 5. juli sender hun ham en sms hvor hun uttrykker dyp frustrasjon og skuffelse.

Nærmere klokken 01.00 den natten ringer det på døren hjemme hos oss. Utenfor står det fire uniformerte politibetjenter. Oppmøtet skyldes en henvendelse til legevakten fra DN, som har meldt inn at de er bekymret for en av sine ansatte.

Politibetjentene inviteres inn, de får lese meldingen «Nina» sendte tidligere på dagen, konkluderer med at avsenderen er sinna på mottakeren og at det ellers fremstår som en kreativ overtolking å lese innholdet som om «Nina» er en fare for seg selv.

Fremgangsmåten til DN gjør meg rasende.

DN hevdet at de er så bekymret at nødetatene måtte kontaktes. Ikke på noe tidspunkt tok de kontakt med «Nina» eller meg.

I likhet med bekymringen i forkant, som ikke ble kommunisert direkte til oss, kommuniseres det heller ingen lettelse fra DN over at de har feiltolket meldingen.

Noen dager etter denne episoden skriver jeg en e-post til Amund Djuve der jeg redegjør for hendelsen. I samme henvendelse spørsmålsstiller jeg hvorfor ingen tok kontakt med «Nina» direkte, for å avklare om det var grunn til å være urolig. Dette fikk jeg ikke svar på.

I et svar 8. juli 2018 skriver Amund Djuve: «Vår henvendelse til legevakten var gjort i beste mening fordi vi var bekymret».

Bekymringen varer åpenbart ikke lenge, for «Nina» hører ikke mer fra sin arbeidsgiver ut sykemeldingsperioden på to måneder.

Historien ender som kjent med at «Nina» skriver under på en sluttavtale høsten 2018.

I perioden fra jeg varslet avdelingslederen, og frem til sluttavtalen blir signert, kommer det meldinger til alle døgnets tider, og ikke sjeldent flere i løpet av samme dag.

«Nina» opplever også de utvikler seg til å bli grovere enn tidligere utover sommeren 2018 og at fokuseres mer på henne psykiske helse. Etter at sluttavtalen er undertegnet skriver «Nina» en e-post til Amund Djuve, hvor hun spør om hun skal informere DN hvis meldingene fortsetter å komme.

Denne e-posten fikk hun aldri svar på.

Beskrivelsene er gjengitt med tillatelse fra Nina.

Svar fra Amund Djuve:

DN tar trakassering alvorlig

Inntrykket Journalisten forsøker å gi i artiklene som ble trykket tidligere i høst og nå på nytt i dette anonymiserte leserinnlegget, er at DNs avdelingsleder og DNs ledelse ikke tok de forferdelige sms-ene som ble sendt til to av våre medarbeidere på alvor. Dette er helt feil.

Samboerens brev er vondt å lese og dette har vært en vanskelig sak for alle involverte. I DN aksepterer vi ikke noen form for trakassering og gjør vårt ytterste for å løse vanskelige saker som dette. Selv om jeg har stor forståelse for følelsene en slik sak har satt i gang, er jeg er nødt til å være konkret i min respons.

I samboerens innlegg gis det inntrykk av at vi først engasjerte oss i denne saken våren 2018 som følge av at samboeren to måneder tidligere kontaktet medarbeiderens avdelingsleder. Det gis også inntrykk av at det var samboeren som måtte insistere på at avisens ledelse skulle informeres. Dette er feil.

Den 30. november 2017, drøye to måneder før samboeren kontaktet oss, forteller vår medarbeider avdelingslederen at hun har fått en trakasserende sms tilsvarende den hun fikk i 2014. DN ønsket i 2014 at forholdet skulle anmeldes. Det ville vært vår holdning denne gangen også, og avdelingsleder ønsker å bringe saken på nytt inn for avisens ledelse.

Men vår medarbeider ber både muntlig og skriftlig om at han ikke skal gå videre med saken, og hun opplyser også at hun har slettet sms-meldingen. Avdelingsleder velger å respektere hennes ønske.

Etter dette har de en hyppig dialog både skriftlig og muntlig i en god og kollegial tone, både i desember, januar og februar. Dette til tross for at medarbeideren ikke er på jobb i januar og februar. Temaene som blir diskutert er normale jobb-saker.

De har også et tre timer langt møte i februar. Hun nevner ikke i denne perioden at hun har fått nye trakasserende meldinger siden sist.

Medarbeiderens samboer skriver i innlegget over at han fulgte opp saken via tekstmelding til avdelingslederen 5. mars, men at det etter to uker ikke hadde skjedd noen oppfølging fra DNs side. Det siste er også feil.

10. mars besøker avdelingsleder medarbeideren hjemme, og hun forteller da at hun har mottatt sms-er. Avdelingslederen anser dette som svært alvorlig, og sier at disse er brudd på arbeidsmiljøloven og at han må varsle ledelsen. Igjen insisterer medarbeideren på at hun ikke ønsker å gå videre med saken i DN. De to blir enige om at hun holder ham orientert

Den første gangen DN får oversendt sms-er er 16. mars 2018. Da sender medarbeideren skjermdump av to trakasserende meldinger hun har mottatt til avdelingsleder. 18. mars tar samboer kontakt med avdelingsleder på nytt for å uttrykke sin bekymring. Avdelingsleder og medarbeideren har da løpende kontakt om det samme. 3. april, første arbeidsdag etter påskeferien, skaffer avdelingsleder henne nytt sim-kort. Den 4. april sender medarbeideren bilde av to nye sms-er til avdelingsleder.

Den 6. april møter medarbeideren den av avisens redaktører som hun har hatt tettest forhold til. Avdelingsleder er også med på møtet. Avisen ønsker at sms-trakasseringen skal anmeldes, medarbeideren ønsker å gjøre dette selv. Vi respekterer dette. Medarbeideren ber om at saken holdes konfidensielt internt.

17. april er det et nytt møte med redaktør, HR og medarbeider der saken følges opp. Medarbeideren leverer der kopier av en rekke sms-er. Saken er fortsatt ikke politianmeldt. DN er opptatt av at saken må anmeldes. Det avtales at medarbeideren selv anmelder saken slik hun ønsker, og at avdelingsleder skal være med henne til politiet.

Det er korrekt at hun ikke får svar fra meg på hvordan hun skal håndtere sms-er etter at hun har sluttet. Vi to hadde en kort e-post-utveksling 16. og 17. august 2018. Det var bedriftens HR-sjef som hadde kontakt med henne videre. De viktigste hendelsene i denne sammenheng høsten 2018 var følgende:

20. september anmelder DN selv både sms-ene som er sendt til denne medarbeideren og sms-en sendt til en annen medarbeider i DN.

23. oktober skrev DNs HR-sjef til medarbeideren at «vi vil videresende alle meldingene du sender oss til politiet». Hun forklarte også at DN ikke hadde fått oppgitt kontaktperson hos politiet ennå.

DNs HR-sjef skrev videre:

«Vi tar igjen kontakt med politiet slik at vi får en kontaktperson vi kan ta direkte kontakt med. Du hører fra meg så snart vi har fått en kontaktperson hos politiet.»

1. november: Politiet bekrefter i brev det anmeldte forholdet, oppgir hvem som er påtaleansvarlig jurist og referansenummer.

7. november skriver DNs HR-sjef til medarbeideren og oppgir navnet på kontaktperson og sakens referansenummer som må oppgis når man kontakter politiet om saken. Hun skriver også: «Den anonyme trakasseringen du har blitt utsatt for er alvorlig og har preget oss alle. Dersom du mottar nye SMSer foreslår jeg at du sender de direkte til politiet. Se vedlagte bekreftelse fra politiet.»

16. november: To sms-er som er sendt til medarbeideren og en SMS sendt til en annen medarbeider blir rapportert til politiet som nye opplysninger i saken.

I brevet skriver DNs HR-sjef:

«Medarbeideren har fått kopi av bekreftelsen på at forholdet er anmeldt. Hun er oppfordret til å videresende eventuelle nye SMS-er direkte til Øst politidistrikt. Videre er hun orientert om at vi ettersender disse som hun mottok den 22.10.2018 til Øst Politidistrikt».

19. november: Politiet henlegger forholdet.

10. desember: DN klager på henleggelsen og viser til de nye opplysningene som ble rapportert inn 16. november (se over).

Dette har vært en vond og vanskelig sak, og vi er veldig lei oss for at saken ikke ble etterforsket skikkelig og at vi fremdeles ikke vet hvem som har sendt de forferdelige sms-ene. Samtidig mener vi at det inntrykket Journalisten har skapt om at DN ikke tok dette alvorlig, er helt feil.

Amund Djuve, ansvarlig redaktør og adm.dir. i Dagens Næringsliv

KAPITTEL 1:

Over flere år mottok DN-ansatte trakasserende SMS-er fra noen med kjennskap til innsiden av redaksjonen. Ingen har klart å finne ut hvem

KAPITTEL 2:

Da «Nina» meldte ifra, gikk det ikke som hun hadde forventa

KAPITTEL 3:

«Julie» meldte ifra til DN: – Etter at jeg hadde stressa med å sjekke i ei ukes tid, resignerte jeg jo bare