Årets bilde-vinneren om kritikken: – Hvis du vil bli bedre, må du ha debatt

– Det var en drømmehelg! Det var fantastisk å vinne.

Det har gått noen dager siden fotjournalist Javad Parsa stod på scenen på Litteraturhuset i Oslo og tok imot både pris og premier for Årets bilde. De siste dagene har det gått i ett for den etter hvert så kjente fotojournalisten.

Han har fått så mange meldinger og lykkeønskninger fra både kjente og ukjente at han ikke har rukket å begynne på svarrunden ennå når Journalisten møter ham denne dagen.

Hyllet av stortingspresidenten

Vi spoler tilbake til fredag 10. mars. Storsalen på Litteraturhuset er stappet til randen, og Parsa har allerede tatt turen innom scenen. Han vant også pris for årets beste nyhetsbilde i Norge.

Den samme prisen vant han i fjor også, uten å vinne hovedprisen, så han tenkte ikke så mye over det da arrangementet nærmet seg slutten, prisen for Årets bilde skulle deles ut og stortingspresident Masud Gharahkhani plutselig dukket opp på storskjermen.

Det var ikke før Gharahkhani nevnte Iran at Parsa forstod at det var hans eget bilde han snakket om.

«Det iranske folket trenger ham — og det samme gjør vi utenfor.»

Det var store ord stortingspresidenten kom med.

Jubelen stod i taket og flere av Parsas nærmeste kollegaer gråt åpenlyst da han mottok pris, heder og ære denne kvelden.

Bildet han vant med i år er en del av et mye, mye større prosjekt. I 13 år har han reist jorda rundt for å få et innblikk i hvordan eksiliranere bor og lever.

Hyller Årets bilde-vinner

Ideen fikk han da han selv måtte flykte fra landet for 14 år siden. Fra å ha jobbet som fotojournalist i et av Irans største nyhetsbyråer, fikk han jobbforbud som flyktning i Tyrkia.

– I Iran har vi et veldig diktatorisk regime, de ville ikke vise oss hvordan eksiliranere levde utenfor Iran, så jeg var veldig nysgjerrig på hva som skjedde med dem, forteller han.

– Så jeg tenkte, jeg har ikke jobb, hva kan jeg gjøre i to år uten å jobbe, kanskje det nå er god tid for å lage et prosjekt.

Bok og utstilling

Det skjer mye i Iran, og det er vanskelig å være så langt unna. Parsa gjør det han kan for å bidra og dokumentere ved å snakke med og fotografere eksiliranere.

Dette er tredje året på rad han har vunnet pris i Årets bilde for prosjektet. I 2020 ble han nominert i kategorien Dokumentar utland for serien «Langt hjemmefra» og i 2021 vant han årets førstepris i kategorien Nyhet Norge med bilde «Artins siste reise».

– Dette bildet er en del av serien. Det er det samme prosjektet, men temaet er forskjellig. Det er forskjellige versjoner, alle har sin egen spesielle historie.

Bildene i serien skal stilles ut i løpet av året, og det blir bok. Ikke en vanlig fotobok, for han skriver også. Han ønsker å fortelle sin historie. Om tiden i Iran, og om jobben som fotojournalist i landet.

Han er halvveis, har tatt alle bildene og skrevet en del, men mellom fulltidsjobb som fotograf i NTB og livet som trebarnspappa strekker ikke tiden helt til.

– Jeg håper jeg rekker å publisere boka til november. Men jeg må...

Han stopper og tenker seg om før han fortsetter:

– Det er litt vanskelig. Fordi når du vil skrive, så må du ha litt fri.

• LES OGSÅ: I ti år har Javad Parsa dokumentert iranske flyktninger

Å komme nære nok

Bildene til Parsa er vakre, melankolske og til tider veldig dramatiske. Han kommer tett på, veldig tett på.

Nærheten skylder han på erfaring. Han bruker tid, faktisk opptil flere uker fra han først tar kontakt til han tar opp kamera.

– Jeg er fra Iran, jeg vet hvordan det er i Iran. Jeg vet hvordan de sier nei, hvordan de sier ja. Jeg vet når de sier ja, når de sier nei.

Ofte sier de nei først. Mange er redde for spioner fra den iranske ambassaden. Parsa har blitt tatt for å være spion selv, der han går rundt med kamera.

– Det er veldig viktig å fortelle litt om deg selv, gi han eller henne litt tid å kjenne deg, sier han og forteller om en fotoavtale han har til prosjektet.

– Jeg skal ta bilder av en dame. Jeg har snakket med henne fire ganger i uken i fem uker. Jeg vil ikke at hun skal si ja med en gang, men vente til hun har blitt kjent med meg.

– Jeg kan ikke vente fire-fem uker hver gang, men hvis jeg har god tid, så er det sånn. Jeg venter. Når du jobber med et prosjekt 12-13 år, så lærer du å være tålmodig, sier han og ler.

Bildet han vant med i år var et sånt bilde.

– Jeg var veldig forsiktig. Jeg var veldig, veldig, veldig, forsiktig, dette var første gang jeg møtte alle. Vi var alle veldig triste, det var spesielle dager, sier han og viser til dagene og ukene etter at Mahsan Amini ble drept.

Han tok bildet og forstod med en gang at det var et av de viktigste bildene han noensinne har tatt og kommer til å ta.

Han så ikke på bildet den kvelden, la det bare over på en harddisk og ventet.

– Jeg tenkte, jeg kan ikke se med en gang, jeg trenger litt tid. To uker senere så jeg på det igjen. Jeg husker disse dagene. Noen tror nok at det å fotografere bare er å gå fra rom til rom, og ta bilder, og så er du ferdig. Jeg tror ikke det er sånn, for dette bildet kan jeg snakke om i timer.

– Ingen kan stoppe meg

Å jobbe som fotograf i Iran er vanskelig. Da han flyktet, mistet han kontakten med de fleste av kollegene og vennene han hadde. Noe kontakt har han, men de er redde for å bli satt i sammenheng med ham.

– De tenker at hvis de holder kontakten med meg, så blir det farlig for dem. Den siste måneden har det blitt vanskelig å holde kontakten, for det iranske regimet kontrollerer alle fotografene, og hvis de iranske fotografene sender meg en melding eller prøver å ringe meg, kan det bli vanskelig for dem.

• LES OGSÅ: Et coverbilde i Time brakte Javad Parsa til Norge

Han forteller om hendelser som har etterlatt inntrykket av at «vi følger med på deg».

– Men jeg er ikke redd. Jeg tenker at det er farlig for meg å reise til Iran, men det er ikke farlig å bo i Norge eller andre steder. Ingen kan stoppe meg, for jeg har et mål, sier Parsa og reiser seg opp i stolen han sitter i.

Målet er friheten tilbake. Prosjektet avsluttes ikke før han er tilbake i Iran.

– Jeg har et drømmebilde. Det er av eksiliranere på flyplassen i Iran.

– Det er veldig vanskelig, men man vet aldri. Kanskje i år, kanskje neste måned. Det er litt vanskelig å si, men jeg tenker det er viktig med håp.

– Ja til debatt!

Det ble diskusjoner rundt årets bilde i år også. Fotografkollega Helge Skodvin fyrte løs mot juryen, han kalte begrunnelsen for pompøs, men ringte Parsa og beklaget rett etterpå.

Debatten har rast den siste uka. Det er flere som støtter Skodvin i hans kritikk, men også mange som støtter juryens avgjørelse.

Parsa smiler når Journalisten stiller spørsmålet om hva han tenker om kritikken. For han elsker debatt rundt fotografi.

– Debatt er fantastisk, sier han og fortsetter:

– Hvis du vil bli bedre, må du ha debatt. Jeg er ikke best, men jeg prøver å bli bedre. Debatt hjelper meg til å bli bedre, jeg vil lære, så det er fantastisk å lese alle kommentarene. Jeg aksepterer alle, og jeg tenker det viktigste for meg er å fokusere på fremtiden og jobbe med dette prosjektet.

Bildet som vant trenger kontekst. Alle er eksiliranere, de er ikke i familie, de kom til Norge på forskjellige tidspunkt, alle har de sin egen historie.

Nå oppfordrer han norske fotojournalister til å se litt nærmere på hva som skjer rundt oss her i Norge. Han er redd for at det blir for mye fokus på Ukraina, at leserne kan gå lei.

– Jeg elsker å reise til krigen, jeg elsker å reise til steder der det er fantastisk mye å ta bilder av, men jeg hadde en lærer som sa en ting til meg, som jeg alltid kommer til å huske:

– Når du jobber som fotograf trenger du ikke å reise til krigen, men du kan vente til krigen blir ferdig og så reise. Da er du alene som fotograf og kan lage historier som ingen andre har.

LES OGSÅ:

Årets bilde skaper debatt: – Ikke det beste pressebildet som er tatt i 2022