Dagbladets Skup-nominerte gravejournalist Gunnar Thorenfeldt har kastet litt om på prioriteringene det siste året. Foto: Kristine Lindebø
Dagbladets Skup-nominerte gravejournalist Gunnar Thorenfeldt har kastet litt om på prioriteringene det siste året. Foto: Kristine Lindebø

Skup-aktuell:
Tre ting var helt avgjørende da Dagbladet avslørte spionen Igor

Gravejournalist Gunnar Thorenfeldt om hvordan de jobbet.

Published   Updated

På parkeringsplassen utenfor kontoret til den 63 år gamle legen står det tre menn. Da han kommer ut presenterer de seg. Sier at de er fra Dagbladet. De viser ham dokumenter med hans signatur, og spør om det stemmer at han er polsk spion.

Fire måneder senere sitter Gunnar Thorenfeldt foran tastaturet og skriver. Stemningen er anspent. Det er mars 2018 og hans viktigste deadline noensinne er rett rundt hjørnet. Kanskje bare timer unna. Men aller først må han bli ferdig med artikkelen han holder på med.

Fakta Gunnar Thorenfeldt

  • Født i 1979.
  • Journalist i Dagbladets gravegruppe siden 2011. Har tidligere jobbet i Klassekampen, VG og Svalbardposten.
  • Han har vunnet en rekke priser for sitt arbeid med arbeidsmiljøkriminalitet og etterretning.

Artikkelen som må avsluttes er Kodenavn: Igor. Dagbladets avsløring av en navngitt utenlandsk spion på norsk jord. En journalistisk milepæl. Aldri har dette skjedd før. Et prosjekt Thorenfeldt har jobbet med i månedsvis. Eller år, litt avhengig av hvordan man ser på det.

Et uromoment i innspurten er et resultat av en hendelse ni måneder tidligere. Mens Thorenfeldt lar tastaturet få gjennomgå, kommer riene til kjæresten stadig tettere. Det er bare et tidsspørsmål før det er deadline på fødestua.

45.000 tegn og 18 sider

Kodenavn: Igor ble publisert fredag 23. mars i fjor. Dagen etter var den hovedoppslag i papiravisen og den bærende saken i Dagbladet Magasinet. Thorenfeldt kom i mål. Eller rettere sagt: de kom i mål. Det var et teamarbeid. Et internt samarbeid mellom Dagbladets gravegruppe – som Thorenfeldt tilhører – og magasin-redaksjon.

Med på prosjektet, i tillegg til Thorenfeldt, var fotograf Tomm W. Christiansen, Anders Fjellberg og daværende avdelingsleder i Magasinet-redaksjonen Espen Sandli.

Fjellberg var den som hadde hovedansvaret for å sy sammen alt innholdet til en lang reportasje på over 45.000 tegn, som igjen ble presentert til leserne som en stor digital rigg og 18 sider i papirutgaven. To digitaldesignere, Guro Lindahl Flåten og Zack Korman var også sterkt involverte i sluttproduktet.

Omfanget til tross, Operasjon: Igor viser seg å bli en av Dagbladets mest leste saker på nett i 2018.

– Uansett plattform og kule grep, den gode historie trumfer alt annet. Da når du fram, fastlo Thorenfeldt da han presenterte prosjektet på et NRK-seminar tidligere i år.

Det var ikke de tabloide grepene som dominerte da Dagbladet presenterte sin spionavsløring. Skjermdump fra Dagbladet
Det var ikke de tabloide grepene som dominerte da Dagbladet presenterte sin spionavsløring. Skjermdump fra Dagbladet

Mens kollegaene får ros fra både inn og utland, sitter journalisten som hadde ideen til artikkelen hjemme. Han er nettopp blitt pappa for første gang. Graving og konfrontasjoner med tidligere spioner et byttet ut med manglende nattesøvn og bleieskift.

Når vi møter ham nesten ett år etter saken ble publisert, er det igjen pappaperm og bleieskift som dominerer hverdagen. Og et barn som ikke vil sove.

Med datteren litt motvillig plassert i vogna, rusler vi gatelangs på Oslos østkant mens Dagbladets «spionjeger» forsøker å forklare hvordan de klarte å grave fram historien om den polske spionen Igor, eller Tomasz, som er hans egentlige navn.

Klassisk journalistikk

To graveprosjekter med Thorenfeldt i bærende roller er nominert til årets Skup-pris, Kodenavn: Igor og Krabbekrigens ofre. Begge er også nominert til IR-prisen.

Det er historien som teller, mener Gunnar Thorenfeldt: – Uansett plattform og kule grep, den gode historie trumfer alt annet. Da når du fram. Foto: Kristine Lindebø
Det er historien som teller, mener Gunnar Thorenfeldt: – Uansett plattform og kule grep, den gode historie trumfer alt annet. Da når du fram. Foto: Kristine Lindebø

– Priser er viktigst for sjefer. Det gjør at de prioriterer slike prosjekter, sier Thorenfeldt.

Selv om håpet er der, anser han det ikke som veldig sannsynlig at han må opp på scenen i Tønsberg for å ta imot hovedprisen når denne deles ut siste helga i mars. Ikke fordi han ikke mener sakene er gode, men fordi metodene bak kanskje ikke oppleves som så revolusjonerende eller nyskapende. Det handler i utgangspunktet om klassisk journalistisk. Ut og banke på dører, snakke med folk og be om innsyn i arkiver.

Når det er sagt: Ikke hvilke som helst arkiver.

Thorenfeldt har lenge vært fascinert av etterkrigsårene og den kalde krigen, og har en årrekke spesialisert seg på å finne informasjon i arkiver som inntil nå har vært utilgjengelige. Og der hvor han har møtt stengte arkivskap i Norge, har han flere ganger funnet informasjon om norske forhold i utenlandske dokumentsamlinger.

Siden 2011 har det blitt mer enn 100 artikler om spionasje og etterretning. Etter hvert har han fokusert på å avdekke illegale nettverk fra den kalde krigen. Og i dette arbeidet forsøkt å finne og identifisere de illegale agentene, Sovjetunionens mest myteomspunne spioner. De som etablerte seg i land – som Norge – under falsk identitet, og som levde som vanlige borgere.

På sporet av KGB

Dette som Thorenfeldt beskriver som sitt historiske prosjekt, startet med at han i 2011 kom over en dansk rapport fra 2009. Rapporten var resultatet av arbeidet til en dansk kommisjon som hadde gransket danske og utenlandske etterretningstjenester under den kalde krigen.

Den delen som omhandlet KGB var basert på én hovedkilde: arkivet til KGB-avhopperen Vasilij Mitrokhin. Hvis dette arkivet tok for seg danske forhold, var det også grunn til å tro at det inneholdt opplysninger om Norge, konkluderte Thorenfeldt.

Men å få tilgang til Mitrokhin-arkivet var ikke gjort i en håndvending. Etter flere år med innsynsbegjæringer og kildepleie som ikke førte fram, fant Thorenfeldt ut at britiske myndigheter i 2014 hadde avgradert arkivet, og at det befant seg i Cambridge.

For å gjøre en komplisert historie kort: Thorenfeldt fikk tilgang til arkivet i tre dager, tre dager som ble brukt ekstremt effektivt. Resultatet ble cirka 50 artikler som avslørte hvordan KGB hadde jobbet i Norge, og hvordan flere offentlige tjenestemenn hadde gitt eller solgt opplysninger til russerne.

Et utvalg av dokumentene Dagbladet hentet ut fra polske arkiver. Skjermdump fra Dagbladet
Et utvalg av dokumentene Dagbladet hentet ut fra polske arkiver. Skjermdump fra Dagbladet

Metoden som lå til grunn for avsløringen av Igor, var på mange måter den samme. Thorenfeldt ønsket å jobbe videre med å kartlegge de illegale nettverkene i Norge. Når det ble vanskelig å få ut av opplysninger fra norske arkiver – fra Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og Etterretningstjenesten, valgte Thorenfeldt å se seg om etter andre arkiver.

Et tips som kom inn mens han jobbet med KGB-avhopperarkivet gjorde at blikket denne gangen ble rettet mot Polen, som hadde avgradert alt historisk materiell fram til 1991.

Han henvendte seg først direkte til det polske arkivet. Det førte ikke fram. Han ble ganske enkelt ignorert. Parallelt innså han at Dagbladet trengte hjelp. Selv om Thorenfeldt snakker russisk, kan han ikke polsk. Så tilgang til arkivene ville derfor i første omgang ha begrenset verdi.

Fant døråpner

Via bekjentskaper fikk han kontakt med den polske historikeren Przemysław Gasztold-Sen, som sa ja til å samarbeide. Researcher Marcin Krasnowolski ble også etter hvert koblet på prosjektet.

Da historikeren henvendte seg til arkivet, var dørene åpne, og dermed kunne det møysommelige arbeidet med å finne norske spor i polske arkivskap og mapper starte.

– Kanskje så mye som 90 prosent er fremdeles hemmelig, sier Gunnar Thorenfeldt om norsk etterretningshistorie fra årene etter den kalde krigen. Her er han i pappaperm med datteren. Foto: Kristine Lindebø
– Kanskje så mye som 90 prosent er fremdeles hemmelig, sier Gunnar Thorenfeldt om norsk etterretningshistorie fra årene etter den kalde krigen. Her er han i pappaperm med datteren. Foto: Kristine Lindebø

Dagbladets mann i Polen lette fram relevante dokumenter, scannet dem og sendte filene over til redaksjonen i Oslo. Først ble alle dokumentene grovoversatt, deretter ble avgjørende dokumentasjon oversatt på nytt av to uavhengige personer.

Thorenfeldt & co. fant flere interessante ting i arkivet som de ønsket å jobbe videre med. I ettertid har det også blitt flere artikler, men hovedprosjektet ble å avsløre en av de illegale. En spion på norsk jord.

Dermed startet jakten på mannen som i arkivet ble omtalt som «Igor». Var det mulig å finne ham? Identifisere ham? Og var han fremdeles i Norge?

Det viste det seg at han var.

– Lenge visste vi ikke om vi skulle publisere saken med Igors medvirkning eller ikke. Hvis vi skulle publisere uten hans medvirkning, var vi desto mer avhengig av vår egen dokumentasjon.

Etter at de polske dokumentene hadde blitt oversatt – noen både to og tre ganger – startet den store jobben med å kontrollere informasjonen.

– Vi sjekket alt det vi kunne sjekke. Brukte ulike registre til å kontrollere om den og den personen virkelig bodde eller hadde bodd på steder som ble omtalt, var den personen i Oslo på det tidspunktet og så videre. Vi oppsøkte adresser. Oppsøkte personer. Vi reiste også flere turer til Polen og kontaktet tidligere ansatte i den polske etterretningstjenesten. Der møtte vi en del motstand, men det var noen som snakket også.

Tre historier

I sin store redaksjonelle rigg valgte Dagbladet å dele Igors historie i tre. Vi får historien basert på arkivet og det Dagbladet selv har klart å sjekke, vi får historien fortalt igjennom hans føringsoffiserer og vi får Tomaz egen historie. Ikke overraskende er det tre litt forskjellige historier.

– Akkurat det at han valgte å fortelle sin historie, gjorde – i hvert fall for min del – historien mye mer verdt.

– Har du snakket med ham etter publisering?

– Jeg har snakket med ham et par ganger.

­– Og?

– Jeg vil ikke si at han er fornøyd med artikkelen, men jeg tror ikke han kunne håpe på noe særlig bedre resultat enn det han fikk.

– Han stilte også opp på bilder...

– Han gjorde jo det, og det skyldes nok mye den tilliten vi bygde opp over tid. Når det er sagt: det ville nok blitt en debatt uansett. Jeg tror vi hadde trykket bilde uavhengig av om han stilte opp eller ikke.

– Er du nå ferdig med å grave i etterretningsarkiver?

– Jeg har jobbet med dette historiske prosjektet i åtte år nå, og jeg føler at jeg ikke er mer enn halvveis. Så la oss si at det tar 16 år da.

– Heller ikke ferdig med å finne spioner?

­– Nei, jeg er ikke ferdig med noe der. Vi har mye å arbeide videre med og flere interessante spor. Men det handler litt om arbeidskapasitet også.

Igor - eller Tomaz - var en av Sovjetunionens illegale agenter i Norge. Skjermdump fra Dagbladet
Igor - eller Tomaz - var en av Sovjetunionens illegale agenter i Norge. Skjermdump fra Dagbladet

Toppen av isfjellet

At det er mer å avsløre er han ikke i tvil om.

– Det er all grunn til å tro at det vi vet om nå kun er toppen av isfjellet.

Thorenfeldt peker på at arven etter Lund-kommisjonen som på 90-tallet gransket ulovlig politisk overvåkning, er todelt. For det første er det mange som tror at vi den gang luftet skikkelig ut.

– Kanskje så mye som 90 prosent er fremdeles hemmelig.

For det andre kan man, slik Thorenfeldt ser det, få inntrykk av at etterretningstjenesten den gang var mye større enn hva den egentlig var.

– PST i dag er jo enormt mye større enn hva POT (PSTs forgjenger) noensinne var. Kontraetterretningen i dag er også mye mer omfattende enn under den kalde krigen.

Han legger til:

– Norge mangler en åpenhetskultur når det gjelder etterretning og historisk materiell. Vi tror vi har det, men vi har det ikke. En offentlig debatt om dette er noe jeg virkelig kunne ønske meg.

Thorenfeldt peker også på at det er et problem at avsløringene kommer for seint.

– Avsløringene skulle ha kommet for 30 år siden. Hadde vi avslørt en spion i Norge 1989 eller 1990 hadde det vært tidenes avsløring, men når det skjer mye senere blir konsekvensene mye mindre. Med Mitrokhin-arkivet avslørte vi at norske statsråder og diplomater solgte kritisk informasjon til Sovjetunionen, uten at det har fått konsekvenser.

– Hadde avsløringene kommet tidligere måtte kanskje noen i fengsel?

– Ja, og nå er mange av de vi skriver om døde.

At de er døde er ikke kun et problem i forhold til straff og skyld, mener Dagbladet-journalisten.

– Vi kan ikke stole på det som står i arkivene. Faren er at vi ikke får informasjonen før det ikke lenger er mulig å bekrefte den.

Han peker på debatten rundt Marte Michelets siste bok. Hadde denne boken kommet tidligere, ville mange av dem som omtales og som nå er døde, hatt muligheten til å fortelle sine versjoner.

– Det viser verdien av å få ut informasjonen mens de det gjelder fremdeles er i live, det er ikke sånn at man kan stole blindt på det som står i arkivene.

Mangler språkkunnskaper

Hvis Thorenfeldt skal forsøke å oppsummere hva som har gjort at han og Dagbladet har kommet i mål med spionavsløringen, er det tre ting han trekker fram. Det første er tid.

– Bare det at Dagbladet-ledelsen ga oss lov til å vente fire måneder fra vi konfronterte Tomaz til saken ble publisert. Det gjorde at vi gradvis kunne bygge opp tillit, og få Tomaz til å stille opp til flere intervjuer.

De andre er språk. Thorenfeldt frykter at norske journalister har for mange språkhull.

– Håper jeg ikke høres ut som en gammel grinebiter, for jevnt over er kvaliteten på journalistikken høyere enn før, men vi går glipp av mye fordi journalister flest ikke har gode nok språkkunnskaper. Vi burde for eksempel hatt langt flere journalister som snakker polsk, som er en ekstremt stor gruppe her i landet. Og det gjelder også andre språk. Det er en rekke historier rundt oss som ikke blir fortalt fordi vi har språkbarrierer.

Det tredje er å snakke med folk.

– Jeg har veldig tro på å snakke med folk. Vi tror kanskje at vi snakker med folk hele tiden, men mitt inntrykk er at det dessverre brukes mindre som arbeidsmetode. Være ute i felt, banke på dører, møte folk.

Noe Thorenfeldt er glad for, er at han har en arbeidsgiver som er villig til å bruke store ressurser på ting som er sære og arbeidskrevende.

­– I hovedsak er det kun de store kommersielle mediebedriftene som har muskler til å bære denne typen journalistikk. Fritt Ord og andre vil aldri kunne erstatte det de kommersielle bedriftene bruker på store graveprosjekter. Det de gir i støtte er langt mindre enn hva vi har som budsjetter på våre prosjekter. Organisasjoner og stiftelser vil aldri kunne erstatte de kommersielle sin rolle.

– Fra et rent økonomisk ståsted er det kanskje ikke alltid så lett å regne hjem et slikt prosjekt?

­– Jeg tror disse prosjektene er økonomisk bærekraftige, og det er det mitt privilegium å mene som ikke har det økonomiske ansvaret.

Gunnar Thorenfeldt er overbevist om at nettet har vært redningen for gravejournalistikken. 
– Jeg vil si at nettet har berget utenriks- og gravejournalistikken. Foto: Kristine Lindebø
Gunnar Thorenfeldt er overbevist om at nettet har vært redningen for gravejournalistikken. – Jeg vil si at nettet har berget utenriks- og gravejournalistikken. Foto: Kristine Lindebø

Reddet gravejournalistikk

Thorenfeldt er overbevist om at nettet har vært redningen for denne typen journalistikk.

– Jeg vil si at nettet har berget utenriks- og gravejournalistikken. En rekke saker som aldri ville ha blitt oppslag i Dagbladet på papir, blir oppslag på nett. Saker som i beste fall ville ha vært en sidetopp i papiravisen, kan være hovedoppslag på nett hele dagen.

Han mener norsk presse har åpnet seg for større stoffområder enn tidligere, og at det i tillegg er en større vilje til å prioritere dette.

– Det er ingen grunn til å være misfornøyd.

Noen andre er imidlertid misfornøyde. Babycallen formidler et utålmodig grynt fra vogna. Andre krever nå oppmerksomheten. Den lille pausen vi tok på en kaffebar er over. Spionjegeren som kom inn fra kulden, må ut igjen og trille.