Stadig eksponering for videoer av krigshandlinger fører til at reaksjonene avstumpes, skriver professor Kjetil Tronvoll. Her blir en russisk stridsvogn ødelagt i et ukrainsk droneangrep.
Stadig eksponering for videoer av krigshandlinger fører til at reaksjonene avstumpes, skriver professor Kjetil Tronvoll. Her blir en russisk stridsvogn ødelagt i et ukrainsk droneangrep.

Må krigen presenteres som et dårlig videospill?

Fremmedgjør oss fra krigens lidelser og normaliserer drap, skriver Kjetil Tronvoll.

Publisert
  • Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Russlands krig mot Ukraina har introdusert en ny type clickbait i det tabloide mediauniverset som reiser både nye problemstillinger ved medieetikk, og for vår forståelse av krig. Gjentatte videoopptak av destruerende bombing av (stort sett) russiske militære kapasiteter fremmedgjør oss fra krigens lidelser og normaliserer drap, samtidig som det gjenspeiler en ensidighet som tangerer mot propaganda.

Det er i særlig grad Dagbladet.no som bruker videoer fra krigen i Ukraina som clickbait på sine sider. Antall videoer som legges ut varierer, men på en tilfeldig dag i slutten av mai fant jeg fire krigsvideoer fra Ukraina. Videoene kan vise tanks som kjører på miner eller blir sprengt på annet vis mens russiske soldater rømmer unna, militærkjøretøy som blir spreng av raketter, eller beskutt på nært hold. Det er viktig i denne sammenheng at stort sett alle videoer viser ødeleggelse og drap av russisk personell og kapasiteter, selv om drap på en enslig kjempende ukrainsk soldat også blir presentert som underholdning i Dagbladet.

Selvfølgelig skal pressen dekke Ukraina krigen på nært hold; men man kan spørre seg hva slags nyhetsverdi eller kunnskapsgenerering slike videoer bidrar med?

Det vi vet, imidlertid, er at en slik video-presentasjon av krigens grusomheter påvirker vår forståelse av krigen og dens utøvelse. Gjentatt eksponering av drap og ødeleggelse av russisk personell og krigsmateriell vil medføre at våre reaksjoner «avstumpes» og vi vil etter hvert se på det som en «normalitet», et fenomen kalt habituering. En slik medieskapt habituering kan medføre at man vil vise sterkere og mer blodige videoer, etterhvert som vi venner oss til denne typen «journalistikk» og rapporter fra slagmarken.

I visse tilfelle er habituering en ønsket reaksjonstilpasningsstrategi, slik det er bevist brukt og påkrevet i militær trening. I militæret ønsker man en avstumping av moralske sperregrenser da man trenger å øke aksepten blant rekrutter til å drepe, noe som i utgangspunktet ikke er en normalitet iboende i oss. Ja, det er lov å drepe militært personell i krig, og handlingene vist på videoene faller innenfor internasjonal humanitærretts aksept av drap. Men trenger det brede lag av den tabloidlesende norske befolkningen en slik medieskapt «avstumping» til presentasjon av drap?

Gjennom korte filmsnutter blir krigen presentert som et dårlig video-spill, hvor kornete bilder viser tanks som sprenges i biter og soldater som flykter unna. Det at majoriteten av videoene er opptak fra dronekrigføring, legger enda et fremmedgjørende lag på virkeligheten.

Militær forskning har vist at det er mye lettere psykologisk for soldater å drepe en fiende på langt hold, enn i nærkamp. En tysk mitraljøseskytter på Omaha Beach under den allierte landgangen i 2. Verdenskrig har blitt attribuert med nesten halvparten av drapene på de amerikanske landgangsstyrkene, det vil si over 2.000 soldater. Han overlevde selv krigen og innrømmet i ettertid at det var som å skyte på maur, siden de amerikanske troppene var 4-500 meter unna. Det var først når en amerikansk soldat hadde greid å komme nesten helt frem til hans stilling før han ble skutt i hodet, at det ble en psykologisk oppvåkning for ham – og det er dette ene drapet som det sies han mentalt slet med etter krigen. Det er i denne sammenheng at dronekrigføring paradoksalt nok også er en bekymring for vestlig militær ledelse; den fysiske og psykiske distansen til drapene er så stor at våre naturlige iboende moralske grenser for å drepe er sterkt dempet. Ja, vi ønsker soldater som er kapabel til å drepe fienden, men samtidig trenger vi soldater med et moralsk kompass. Militære droneflygere følges derfor tett opp med tanke på den psykologiske og geografiske distansen de har til de krigshandlingen de utøver.

Mange av Dagbladets krigsvideoer har i tillegg norske titler som setter spørsmålstegn ved om avisen har en moralsk gjennomtenkt posisjon vedrørende bruken av slike videoer. «De tror de slipper unna», «Kommer snikende: -Skyt det nå!» «Stridsvognen går i lufta», er alle eksempler på overskrifter som innehar psykologisk distanse til krigens grusomhet og presenterer det som et «videospill». Samtidig tenderer slike «krigshissende» overskrifter til å videreformidle en ensidig krigspropaganda, som ikke reflekterer realitetene på bakken. Istedenfor dehumaniserer det russiske soldater og sementerer et altomfattende fiendebilde. Ja, Russland er den aggressive part og utfører en angrepskrig på Ukraina og det demokratiske ideal men ikke det russiske folk! Det er helt sikkert vernepliktige russiske soldater som ønsker seg langt vekk fra krigens lidelser som drepes på videoene Dagbladet presenterer som underholdning.

Dagbladets web-redaktør har nok aldri erfart krig på nært hold, og observert dens grusomheter og lidelser. Om Dagbladet har tatt et bevist redaktørvalg med å vise videoene, vet jeg ikke. Men jeg observerer at VG tydeligvis har tatt et slikt redaktørvalg, siden krigsvideoene ikke blir brukt som clickbait på VG.no.

Selv om krig i ytterste konsekvens går ut på å ødelegge så mye som mulig av fiendens kapasiteter, og med det drepe så mange som mulige soldater, så skal også fiendens menneskelige attributter respekteres. Det å vise drap på russiske soldater som «underholdnings-klipp» er i så henseende i beste fall moralsk tvilsomt, og i verste fall forkastelig. Pressens Vær Varsom-plakat har ingen spesifikke klausuler rettet mot krigsjournalistikk (noe de kanskje burde ha?), men i forhold til kriminalitetsdekning så påpekes det «vis respekt for menneskers egenart og identitet». Dette burde også være et gjeldende prinsipp når man dekker krigen i Ukraina og fiendens lidelser. Som Plakaten konkluderer: Ord og bilder er mektige våpen. Misbruk dem ikke!

Powered by Labrador CMS