Debatt:

Ina Lindahl Nyrud, advokat i Norsk Journalistlag. Foto: Kristine Lindebø
Ina Lindahl Nyrud, advokat i Norsk Journalistlag. Foto: Kristine Lindebø

Potensielle informanter må beskyttes. Ikke bare av hensyn til dem selv, men til det beste for samfunnet

EOS-utvalget skal kontrollere at de hemmelige tjenesten ikke «utilbørlig skader samfunnets interesser» - men hva betyr egentlig det?

Publisert   Sist oppdatert

Når EOS-tjenestene er hemmelige, er det ekstra viktig at det finnes eksterne garantier mot misbruk og vilkårlighet. For å skape legitimitet og tillit hos befolkningen, skal EOS-utvalget ikke bare ivareta våre individuelle rettigheter.

Loven om EOS-kontroll sier at utvalget også skal «påse at virksomheten ikke utilbørlig skader samfunnets interesser». Dette gir utvalget en mulighet til å slå ned på aktivitet som ikke direkte krenker enkeltindividers rettigheter, men likevel kan skade våre kollektive interesser. Utvalget skal med andre ord ha fokus på samfunnet som helhet.

Overvåkning og ytringsfrihet

I forarbeidene til loven står det at denne bestemmelsen «er tatt med blant annet for å verne den alminnelige menings- og ytringsfriheten.» Bakgrunnen for dette er en erkjennelse av at overvåking i sin ytterste konsekvens kan gå ut over en av våre grunnleggende menneskerettigheter: nemlig ytringsfriheten.

Evalueringen av EOS-utvalget i 2016 viste at utvalget i perioden fra 2006 til 2014 bare hadde behandlet to saker som alene gjaldt samfunnets interesser; én klagesak og én sak på eget initiativ. Dessverre er det ikke utarbeidet noen offentlig statistikk for slike typer saker etter evalueringen.

Så hva er problemet for samfunnet? Og for ytringsfriheten?

Her er det naturlig å ta utgangspunkt i kritikken som fra flere hold har kommet etter at regjeringen la frem forslaget til ny lov om Etterretningstjenesten. Motstanden er særlig rettet mot det som gjelder innhenting av grenseoverskridende kommunikasjon, bedre kjent som digitalt grenseforsvar. Kritikken dreier seg blant annet om at forslaget bagatelliserer den langsiktige nedkjølingseffekten som en så omfattende overvåking vil kunne ha på ytringsfriheten. Det vil si at enkeltpersoner endrer eller avstår fra å ytre seg eller søke etter informasjon, på grunn av frykten for eller kunnskapen om at ytringene overvåkes.

Nedkjølingseffekten på ytringsfriheten kan særlig ramme journalisters vern av anonyme kilder.

Kan ramme anonyme kilder

Nedkjølingseffekten på ytringsfriheten kan særlig ramme journalisters vern av anonyme kilder. Denne anonymitetsretten kalles ofte for ytringsfrihetens sikkerhetsventil. Vernet er en forutsetning for at mediene skal kunne bringe frem informasjon av allmenn interesse og være en «offentlig vaktbikkje» overfor maktfaktorer i samfunnet. Bare vissheten om at e-tjenesten vil få begrenset tilgang til et korttidslager med ufiltrert kommunikasjon, vil for eksempel kunne være nok til at kilder som forutsetter anonymitet blir mer tilbakeholdne med å gi opplysninger til journalister.

Det hjelper lite at en kilde har tillit til at journalisten ikke vil røpe eller bli pålagt av domstolen å røpe vedkommendes identitet, dersom man risikerer at myndighetene gjennom overvåking av kommunikasjonen likevel kan avdekke identiteten. Det er med andre ord alle de potensielle informantene som må beskyttes. Ikke bare av hensyn til dem selv, men også til det beste for samfunnet.

Rettspraksis viser at den langsiktige nedkjølende effekten på ytringsfriheten har vært avgjørende for utfallet i en rekke kildevernsaker. For eksempel da Høyesterett i 2015 ikke ga PST medhold i å få tilgang til Ulrik Rolfsens upubliserte filmmateriale i forbindelse med etterforskning og forebygging av terrorvirksomhet. Rolfsen arbeidet med en film som skulle belyse hvorfor norske borgere lar seg verve som fremmedkrigere i Syria. Prosjektet var mulig fordi filmskaperen hadde en tillitsbasert tilgang til et lukket islamistisk miljø.

Høyesterett la til grunn at filmprosjektet var «i kjernen av undersøkende journalistikk; det grep fatt i et sentralt samfunnsproblem hvor allmennheten og myndighetene har behov for kunnskap og innsikt.» Konsekvensen av PSTs ransaking og beslag var at kilder trakk seg, og beslaget ble ansett å ha en «dempende – og derved skadelig virkning på pressens tilgang til kilder». Et åpenbart eksempel på at muligheten for å bli identifisert, gjør at kilder blir mindre villige til å uttale seg.

Må lyttes til

Skepsisen til forslaget om ny e-tjenestelov må lyttes til av EOS-utvalget. I stedet for å gå i skyttergravene, bør vi - uavhengig av hvilken side vi tilhører - lære av vår historie om de hemmelige tjenestene. EOS-utvalget ble etablert i 1996 fordi det over flere ti-år hadde bygget seg opp betydelig mistillit til myndighetenes overvåking og den kontrollen regjeringen selv drev.

Flere saker om ulovlig overvåking kom i offentlighetens lys som resultat av journalistisk arbeid. For eksempel avsløringen i boken «Edderkoppen: Historien om en møbelhandler», forfattet av to journalister som bygget store deler av sin informasjon på anonyme kilder. Høyesterett i plenum avgjorde i 1992 at Kontrollutvalget for overvåkingstjenesten ikke skulle få vite hvem som var journalistenes kilder. Den sentrale begrunnelsen for utfallet var nettopp nedkjølingseffekten på ytringsfriheten.

Høyesterett i plenum avgjorde i 1992 at Kontrollutvalget for overvåkingstjenesten ikke skulle få vite hvem som var journalistenes kilder.

Når det nå igjen ulmer rundt E-tjenestens aktivitet, bør bekymringen for den nedkjølingseffekt lovforslaget vil kunne ha på ytringsfriheten, tas på største alvor. Det sivile samfunnet trenger derfor en sterkere kontroll med den samlede nedkjølingseffekten som forslaget om digitalt grenseforsvar kan innebære på det offentlige ordskiftet.

Hvordan skal en slik kontroll gjennomføres?

Skal den ha noen hensikt, må EOS-utvalgets kontroll i hvert fall etableres før lov om Etterretningstjenesten trer i kraft, slik at det kan gjennomføres en komparativ analyse etter at det nye overvåkingssystemet er innført. Det haster med andre ord for EOS-utvalget med å sette i gang arbeidet. Viktig informasjon kan gå tapt dersom man kun må basere seg på opplysninger innhentet i ettertid.

Men hvordan skal vi måle nedkjølingseffekten i samfunnet?

Det kan være en krevende øvelse, fordi virkningen ikke nødvendigvis viser seg på kort sikt. Men effekten er kartlagt i en rekke studier, blant annet i kjølvannet av Snowdens avsløringer.

I tråd med Evalueringsutvalgets ønsker, kan EOS-utvalget for eksempel gjennomføre målinger av nedkjølingseffekten ved å innta en temabasert kontroll, konsentrert om ett område. Et eksempel til inspirasjon er en undersøkelse i 2017 fra utvalgets nederlandske søsterorganisasjon. Rapporten kartla tjenestenes rutiner for å avverge at journalisters anonyme kilder ble avdekket. Hensikten var å få etablert effektive barrierer som skilte fortrolig kommunikasjon fra øvrig materiale, og påse at tjenestene overholdt disse prosedyrene.

En annen undersøkelse ved Oxford University i 2016 beskrev empiriske funn knyttet til søk på Wikipedia i artikler med ord som blant annet «selvmordsangrep», «bilbombe» og «terrorisme» etter Snowdens avsløringer i 2013. Studien viste at antall slike søk gikk ned med 20 prosent.

Hindre urett

For å hindre urett mot borgerne, har også Sivilombudsmannen økt fokuset på temabaserte undersøkelser. Dette har hovedsakelig vært på grunnlag av mønstre i klagesaker.

Vi registrer også noen mønstre hva gjelder EOS-tjenestene. Gjennom ugraderte meldinger til Stortinget, er vi de senere årene gjort kjent med at EOS-utvalget har avdekket at både Etterretningsbataljonen og Forsvarets sikkerhetsavdeling ulovlig har kartlagt opplysninger om journalister uten at det foreslå tilstrekkelig hjemmelsgrunnlag. Dette har ifølge journalistene selv avslørt deres anonyme kilder for Forsvaret.

På samme måte ble vi gjennom Høyesteretts behandling av Ulrik Rolfsen-saken, gjort kjent med at PST ikke gjennomførte sitt beslag i tråd med regelverket. Beslaget inneholdt minst to kilder som var lovet anonymitet, og da PST tok med seg råmaterialet, forseglet de ikke konvolutten med beslaget før ett døgn senere.

Beslaget inneholdt minst to kilder som var lovet anonymitet, og da PST tok med seg råmaterialet, forseglet de ikke konvolutten med beslaget før ett døgn senere.

Slike saker må forhindres i fremtiden.

Enkelte vil kunne hevde at overvåkingens konsekvenser for ytringsfriheten er av mindre betydning, all den tid EOS-tjenestene skal beskytte liv og helse. Trusselbildet øker i kompleksitet, og overvåkingen er ment i det godes tjeneste.

Men pressefriheten er ofte et sentralt offer i enhver krigs- og krisesituasjon. Sikkerhetsutfordringen mot norske interesser handler om demokratiet vårt og samfunnsfriheten vår, og i denne kampen må ytringsfriheten vernes om. Den kan ikke ofres.