«... the image that captures the Wuhan coronavirus crisis», skrev The Guardian, men det fantes ingen beviser for at mannen faktisk døde av koronavirus, skriver IJNet. (Journalisten har valgt å sladde mannens ansiktet).
«... the image that captures the Wuhan coronavirus crisis», skrev The Guardian, men det fantes ingen beviser for at mannen faktisk døde av koronavirus, skriver IJNet. (Journalisten har valgt å sladde mannens ansiktet).

10 råd til journalister og fotografer som dekker koronakrisen

Fotografer og alle som jobber visuelt har et særlig ansvar i en krise.

Publisert Sist oppdatert

Journalister og fotografer verden rundt opplever nå mange av de samme dilemmaene, og prøves i yrket og i samfunnsoppdraget som aldri før. Hvordan formidle god og pålitelig informasjon i en krise, uten å skape unødig frykt?

Korrespondenter og journalister basert i Kina har dekket krisen i flere måneder allerede. International Journalists' Network (IJNet) var tidlig ute med å dele råd til journalister og fotografer.

I tillegg har vi fått Eirik Wallem Fossan, avdelingsleder for foto, video og multimedia i Aftenposten, til å si noe om hvordan avisen dekker den pågående koronaepidemien.

1. Forstå stemningen blant befolkningen, og ta den med deg inn i arbeidet ditt

– Det er mye støy i situasjoner som dette. Det er ditt ansvar som journalist å skjære gjennom og skaffe deg et klart bilde av hva som foregår, sier Michael Standaert til IJNet.

Han er frilansjournalist basert i Shenzhen i Kina og skriver for The Guardian, Al Jazeera, Bloomberg og flere. Standaert har dekket virusutbruddet i Kina siden starten i desember 2019.

Mengden av informasjon som florerer i en krise kan fort villede. Bildet øverst i denne artikkelen ble publisert av The Guardian med beskrivelsen «the image that captures the Wuhan coronavirus crisis», men det fantes ingen beviser for at mannen faktisk døde av koronavirus, skriver IJNet.

Fotografer og alle som jobber visuelt har et særlig ansvar i en krise. Bilder kan være verdifull informasjon, men kan også skape feil inntrykk som spres i rekordfart.

– Fotografer må være sikre på at deres bilder viser hva som faktisk foregår, sier Betsy Joles, Beijing-basert fotojournalist og reporter som leverer til Al Jazeera, CNN, NBC News og flere.

Sensasjonelle bilder som det av mannen på gata i Wuhan gir et uriktig bilde og sprer frykt, sier hun til IJNet.

– Bilder fra Wuhan vil fortsatt være viktige for å kunne lage en tidslinje og for dokumentasjonen. På grunn av mistilliten som hersker rundt informasjon i og fra Kina trenger folk å se hva som skjer for å tro det, sier Joles.

– Før du begynner å fotografere eller skrive bør du ta inn omgivelsene, snakke med folk og forstå stemningen blant dem. Ta dette med deg inn i arbeidet ditt, og unngå innhold som motsier hva folk faktisk opplever, sier hun.

– Jeg synes ikke det er noe galt i å ha med frykt og usikkerhet i en reportasje, hvis dette er hvordan stemningen faktisk er, sier Michael Standaert.

– Men vær forsiktig med å stå utenfor en situasjon og bare lytte til noen veldig få mennesker, sier han.

Et eksempel på hvordan Aftenposten jobber nå. Fotograf Olav Olsen fant en ny vinkel som viser avstanden mellom journalister, fotografer og folkevalgte på Stortinget, samtidig som han selv holdt avstand.
Et eksempel på hvordan Aftenposten jobber nå. Fotograf Olav Olsen fant en ny vinkel som viser avstanden mellom journalister, fotografer og folkevalgte på Stortinget, samtidig som han selv holdt avstand.

I Norge mener også Eirik Wallem Fossan, avdelingsleder for foto, video og multimedia i Aftenposten, at fotografene og videojournalistene har et særskilt ansvar nå.

– I en krise som dette er fotografene og videojournalistene helt i front, sier Fossan til Journalisten.

– Mer ansvar for hele historien hviler nå på hver enkelt fotograf og journalist. Intervjuer kan i beste fall gjøres på telefon, men bildene må tas ute i felt. Det er fotografene som nå er kontaktflaten direkte ut mot befolkningen.

– I begynnelsen av krisen hadde vi folk som var ute og dokumenterte endringene i Oslo. Dette gjør vi fortsatt, samtidig som vi nå følger noen klare hensyn og regler:

  • Vi sjekker alltid om noen av kildene er i risikogruppen.
  • Fotografen og journalisten drar ikke ut og møter noen dersom de selv har symptomer.
  • Vi går ikke inn til folk, med mindre det har en helt spesiell dokumentarisk verdi.
  • Ved besøk inne skal vi ikke være lenger hos folk enn maks 10 minutter.

– Vi er veldig bevisste på at våre folk ikke skal utgjøre en smitterisiko for kildene.

– Hva med balansen mellom å gi korrekt informasjon uten å skape unødig frykt, er det noe dere diskuterer?

– Ja, det snakker vi om hele tiden, sier Fossan. – Vi må vurdere det hver eneste dag, fra sak til sak.

2. Fokuser på reportasje, ikke analyse

– Kommentarer og analyser har sine funksjoner, men det er for tidlig å forstå langtidskonsekvensene av denne pandemien, mener fotojournalist Betsy Joles.

– Hittil har jeg forsøkt å unngå å mene for mye, fordi det fortsatt gjenstår så mye å rapportere, sier hun og legger til:

Lege på jobb på et sykehus Brescia i Italia.
Lege på jobb på et sykehus Brescia i Italia.

– Følg i alle fall ikke Wall Street Journals (WSJ) eksempel og publiser en kommentar som erklærer Kina for «Asias syke mann». En kommentar som ble massivt kritisert som rasistisk, og som spekulerer i Kinas økonomiske fall som følge av krisen.

Kina utviste tre WSJ-reportere som en direkte følge av nevnte kommentarartikkel. Nylig har enda flere journalister blitt utvist.

3. Vær bevisst dine overskrifter

Dette er til redaktørene:

– Ikke forled leserne med dine titler. Med den enorme mengden informasjon og tempoet i sosiale medier får mange sin informasjon kun gjennom overskriftene. Ofre aldri fakta for klikk; og spesielt ikke midt i en krise, sier Betsy Joles.

– Jeg forsøker å foreslå titler til sakene mine som reflekterer situasjonen og ikke er sensasjonelle, sier hun.

4. Husk: Tallene er ikke presise

– Når du ser tall under en epidemi eller smittsom sykdom under utbrudd, er tallene alltid upresise, og spesielt i starten, sier Stephen Morse, professor i epidemiologi ved Columbia University og medlem av WHOs ekspertkomite på pandemisk influensa, til IJNet.

– Ikke se bort fra tallene du har tilgjengelig, men vær sikker på at leserne forstår begrensningen i datagrunnlaget, og usikkerheten bak tallene du bruker.

5. Snakk med så mange ulike mennesker som mulig

Viruset påvirker mennesker fra alle land, byer og sosiale lag. Erfaringen for innbyggere i Kina blir ikke den samme som for folk i Singapore eller Italia. Innad i et land og innad i en by vil viruset også påvirke folk svært forskjellig.

– Ikke alle i karantene vil være syke eller døende. Noen vil kun kjede seg, sier Joles.

Journalister har ansvar for å skildre folks ulike situasjoner etter beste evne.

Journalist Michael Standaert understreker viktigheten av å snakke med så mange som mulig, spesielt i land hvor sensuren er sterk. I Kina er det stadig vanskeligere for ham å finne kilder som kan bidra til et korrekt bilde av situasjonene han rapporterer om.

– Vi vet for eksempel at flere fabrikker sliter med å starte opp igjen, men mange av dem forsøker å skjule det, sier han.

– Du må snakke med selskapene, med deres ansatte, og du må se på en sak fra mange ulike sider for å få vite hva som faktisk foregår.

6. Unngå retorikk som kan skape rasisme og fremmedfrykt

Globale epidemier har tidligere ført til spredning av rasisme og fremmedfrykt.

Covid-19 er ikke noe unntak. Folk med asiatiske aner er blitt angrepet på gata i London. Chinatown-bydelene i San Francisco, Los Angeles og New York merket tidlig nedgang i trafikken. Media må unngå å forsterke og spre stereotypier og rasistiske tolkninger.

The Asian American Journalists Association har sett seg nødt til å utgi anbefalinger for journalister og redaksjoner. Blant forslagene:

– Legg til kontekst til bilder av mennesker med munnbind, unngå bilder av Chinatown om ikke de er direkte relatert til saken, og ikke bruk geografiske referanser ved omtale av viruset.

WHO har også publisert en guide til media og myndigheter for å forebygge stigma ved omtale av Covid-19.

– Snakker dere i Aftenposten om hva slags bildevalg dere skal ta for å unngå stigma og fremmedfrykt, som historisk er en risiko ved pandemier, Eirik Wallem Fossan?

– Ja, vi tar slike vurderinger hele tiden. Også for andre saker. Hver dag er vi bevisst på det: Vi skal tilstrebe å ha en balanse i kjønn og bakgrunn når vi fotograferer og velger ut bilder, og alltid bruke dem bevisst i en kontekst. Vi skal også nå minoriteter blant leserne, og representere alle i befolkningen.

Fossan vil også advare mot å lage en heksejakt på dem som bryter tiltakene.

7. Ikke stol ukritisk på ekspertene du intervjuer

Kildekritikken bør ikke glippe i tempoet.

– Du er kanskje svært dyktig til å skrive, men om du ikke finner de riktige kildene vil arbeidet ditt lide under det. Gjør god research når du velger ekspertene. Det handler ikke bare om å finne en fagperson som er dyktig, sier epidemiologi Stephen Morse, men om å finne folk som er i stand til å distansere seg tilstrekkelig fra sine egne bindinger og interesser, eller si fra om dem - for vi har dem, alle sammen, slår han fast.

Aftenpostens Morten Uglum løste en sak om hjemmekonsertene med telelinse og god avstand.
Aftenpostens Morten Uglum løste en sak om hjemmekonsertene med telelinse og god avstand.

– Når du har funnet fram til ekspertene, spør dem ut om dette, og ikke ta deres arbeid automatisk for god fisk. Dette hjelper deg ikke bare til å forstå ekspertens verdensbilde, men det vil også styrke saken din.

– Hvordan passer dere i Aftenposten på å ivareta kildekritikk og presseetikk i dette tempoet?

– I denne situasjonen må man være ekstra skjerpet på etikken og de redaksjonelle vurderingene, sier Eirik Wallem Fossan.

Det kan man kun bli god på gjennom å øve på disse prinsippene hver eneste dag i fredstid, før en eventuell krise, mener han.

– Folk har store forventninger til at vi overholder presseetikken, så om vi blir kritisert for eller tatt for brudd på etikken tar vi det svært alvorlig. Vi har et stort ansvar nå, som man må være seg bevisst.

Han medgir å selv kjenne ekstra på det ansvaret i disse dager.

Journalister er avhengige av prognoser og modeller om hvordan en sykdom vil spre seg.

– Men prognoser er basert på antagelser, sier Seema Yasmin, lege, journalist, forfatter og professor ved Stanford, til IJNet.

– Spør alltid hvilke premisser og antagelser modellene er basert på, sier hun.

Yasmin forsker på hvordan desinformasjon og falske nyheter spres under epidemier.

8. Ikke dropp saker som ikke er spennende

– En global helsekrise som denne åpner for hardtslående reportasjer og dyptpløyende journalistikk. Men ikke alle saker du skriver nå vil være Pulitzer-kandidater, sier Emily Baumgaertner, helsejournalist for Los Angeles Times, til IJNet.

Du må kanskje skrive en lengre sak bare om håndvask, og det er ok. Fokuser på å besvare publikums spørsmål. Bruk verktøy som Google Trends for å forstå hva slags informasjon folk søker etter, og lag godt innhold de kan komme tilbake til for å få svar.

9. Sett grenser for deg selv

Som journalist i en krise vil redaktørene kanskje kontakte deg oftere for saker.

– Det er viktig å noen ganger si nei, både av hensyn til deg selv og ditt arbeid, mener Michael Standaert.

Han anbefaler å i blant ta 24 timers avbrekk fra PC-en og arbeidet.

– Det vil hjelpe deg til å komme tilbake mentalt uthvilt og bedre i stand til å lete etter nye vinklinger, sier han:

– Et godt bål trenger avstand mellom kubbene.

Flere støtter dette:

– Gjennom å senke tempoet vil du være bedre i stand til å vurdere hvilke historier du ønsker å fortelle, og blir ikke slukt av stresset, sier Joles.

– Slik kan du heller formidle noen få historier godt. Og selv om sosiale medier kan være nyttig for å få kontakt med folk langt unna, spesielt når du ikke får reise eller møte dem, kan det noen ganger gjøre mer skade enn godt, mener hun.

– Begrens din tid på Twitter, sier Joles.

– Det er en angstfaktor.

10. Fortsett med arbeidet også når ting begynner å roe seg ned

– Etter hvert vil ting roe seg, men det betyr ikke at din jobb er ferdig, mener legen og journalisten Seema Yasmin, som har erfaring fra ebola-krisen i 2014 til 2016.

– Det skjer mye i etterdønningene av en epidemi som må dekkes. Evaluer hvordan politikere og helsemyndigheter håndterte krisen, identifiser læringspunkter, finn ut om overlevende lever med stigma. Finn ut hva det vil si å komme tilbake til «normalen», sier hun.

Men før noen kan tillate seg å tenke på en ende ligger det en lang periode med intens innsats og mye usikkerhet foran oss. Ingen kan i dag vite hvor lang.

– Har vi nok avstand mellom oss nå, spør intervjuobjektet.
– Har vi nok avstand mellom oss nå, spør intervjuobjektet.

Aftenpostens Eirik Wallem Fossan sier at de alle sammen opplever krisen som «en daglig sprint, i maraton-format».

– Dette er ikke én terrorhendelse eller en naturkatastrofe - i seg selv mer enn krevende nok. Det er kontinuerlig nye tall og store endringer som vi må følge med på og formidle på en forsvarlig måte, sier han.

– Hva gjør dere for å ta vare på menneskene oppi det hele? Har dere spesielle tiltak for journalistene og fotografene?

– Noe som har vært veldig bra her hos oss nå er daglig, tydelig informasjon fra toppledelsen. Det har så langt vært helt avgjørende for oss, mener Fossan.

– Som mellomledere blir vi også bedt om og minnet på å ta vare på og styrke den kollegiale delen. Vi har digitale morgenmøter hvor alle er inkludert, også våre faste frilansere. Vi fortsetter med fredagspils, selv om alle deltar fra hvert sitt sted, og vi skal for eksempel se på Årets bilde-utdeling sammen (intervjuet ble gjort før utdelingen ble gjennomført digitalt, red.anm.)

Fossan er veldig klar på hvor viktig frilanserne er i en slik situasjon.

– Vi er opptatt av å ta godt vare på frilansfotografene våre, sier han.

– Er de en viktig ressurs for dere i denne situasjonen?

– De er helt avgjørende, vil jeg si, konstaterer Fossan.

Han oppfordrer fotografene til å ta initiativ og dra ut og finne historiene og dokumentere stemningen.

– Vi ber verken faste eller frilansere om nødvendigvis å vente på oppdrag sammen med en journalist eller på bestilling fra redaktøren nå, men om å dra ut og finne de gode historiene, sier han.